Korn - Korn III - Remember Who You Are
Halvslapp slap-metal
Er det egentlig noen som vil ha Korn anno 2010?
35 millioner solgte album er ikke nødvendigvis noen kvalitetsgaranti. Korn har sjelden vært direkte dårlige (som Limp Bizkit), ei heller skikkelig gode (som Deftones), men har likevel etablert seg blant de største aktørene på dagens metal-scene. Mye takket være et veldefinert sound, fremfor riktig minneverdige låter. California-kvartetten er på sett og vis selve inkarnasjonen av Nu-Metal, men har vært gjennom en aldri så liten identitetskrise de siste årene, hvor de blant annet har eksperimentert en del med elektroniske elementer uten å oppnå de helt oppsiktsvekkende resultatene.
Korn III – Remember Who You Are er da også som tittelen antyder et slags tilbake-til-røttene-album, og er spilt inn uten bruk av Pro Tools eller annet studio-fiksfakseri, med Ross Robinson bak spakene for første gang siden 1996. Super-produsenten Robinson fungerte i sin tid som jordmor og fødselshjelper for Nu-Metal-genren, og er erklært fan av Korn, som han selv omtalte som det beste usignerte bandet i verden for en tid tilbake.
Det er forøvrig lite å utsette på produsent-innsatsen hans, her er rikelig med snert, fres og punsj, i et lydbilde som ellers er krydret med en del rolige mellompartier i et halvhjertet forsøk på å skape en episk, konseptuell helhet. Kanskje kunne han dog ha pushet bandet hardere i låtskrivingsprosessen?
Korn anno 2010 virker nemlig nærmest vaksinerte mot å sy i hop et friskt refreng, vrenge opp et originalt riff, eller komponere en genuint fengende melodi. Istedet velter de seg rundt i sitt eget patenterte og daterte uttrykk, hvor Jonathan Davis maniske stemmebruk – vekslende mellom brutal bjeffing, grim glefsing og angstbitersk hvisking – understøttes av Munkys semi-industrielle sirkelsaggitar, mens Fieldys karakteristiske bass (et av Korns varemerker) høres ut som den har så slakke strenger at han kunne ha brukt de som hoppetau. Tøft nok om man bare hører et par låter, men man begynner fort å kjede seg når man eksponeres for dette over et helt album.
Davis har dessuten et troverdighetsproblem hva tekstene angår, når han forsøker å overbevise oss om at han som multimillionær og middelaldrende trebarnsfar sliter med de samme problemene som den gjengse tenåring. Men, det at tekstene hans er omtrent på nivå med hva man kan finne skriblet på skoleranselen til seksten-årige emo-kids, gjør det sikkert lettere for hovedmålgruppen å kunne identifisere seg med ham.
«Why don’t you just leave me alone?/My heart’s gonna break from the fall» glefser han på innledende «Oildale (Leave Me Alone)», og forsøker innbitt å påta seg rollen som talsmann for en ny generasjon med miserable fjortiser.
Med tanke på hvilke valgmuligheter som finnes idag, er spørsmålet bare om de vil ha ham?
Tags: Glenn Olsen, Korn, korn iii, korn iii - remember who you are, remember who you are, Terningkast 3
Mulig du har rett i at Korn III kun fortjener er 3′er. Jeg har ikke hatt nok gjennomhøringer til å kunne argumentere mot deg der, men jeg sliter litt med å ta deg seriøst når du presterer å si at Korn aldri har vært skikkelig gode. Det er greit å være kritisk, men gjør hjemmeleksa di, så slipper du å plumpe uti som du gjør.
Vel, hadde en kort periode da jeg likte Korn for snart 15 år siden, og forsøkte å sette meg litt inn i bandet igjen før jeg skrev anmeldelsen. Slik jeg hører det, føler jeg ennå at de har til gode å lage et virkelig klassisk album, og at andre band har behersket samme genre bedre. Men, det er nå bare min mening.
Debutskiva er vel en av de virkelig klassiske skivene fra 90-tallet, men vi får bare være enige i at vi er uenige.
Debutskiva definerte en hel sjanger på 90-tallet, i min bok stiller den på lik linje med Nirvanas «Nevermind» og Pearl Jams «Ten».
Men musikksmak er subjektivt og din mening er heldigvis ikke den som teller, iallefall ikke for meg.
Helt og fullstendig enig med Espen og Simen.
De to første skivene skapte en helt ny sjanger som solgte i bøtter og spann og var en av de dominerende sjangerene på 90-tallet. Da må det sies at de har et virkelig klassisk album. Uten Ross Robinson og Korn sine første skiver hadde det ikke vært noe Linkin Park, Limp Bizkit, Godsmack, Evanescence, Papa Roach og andre Nu-Metal-band. Om man liker sjangeren eller bandene er en anna diskusjon, men Korn sin gudfaraktige posisjon og at den selvtitulerte skiva og Life is Peachy er klassiske album er udiskutabelt og et faktum. Jeg er ikke fan selv, bare objektiv og lei av lydverkets mangel på subjektivitet….
og lei av lydverkets mangel på OBJEKTIVITET… skulle det være.. typo…
90tallet og rock er noe som ikke hører sammen. Skitne dreadsmongiser med white boy-rapping og dårlig popteft vil aldri være noe å spare på. Takk NOEN at 90tallet er forbi!
Morsomt og godt skrevet..Nå gjenstår det å se om jeg er enig.
Enig i at 90-tallet var et trist kapittel. Nu-metal var et kjempeblindspor, og svartmetallen på den tiden var litt vel streng for meg. Hørte nesten bare på jazz i 15 år etter at metallen døde, jeg. Men nå har det kommet mye bra heavy musikk igjen. Boris, Mastodon, Gallhammer, Baroness, SunnO)))… Så mye fint at det ikke er noen grunn til å kaste bort livet på KoRnOgrafi!
Hm..låt fett etter første høring, men jeg begynte å kjede med under runde to. Dårlig tegn. Og ja…tekstene er flaue.
Var 90-tallet så dårlig? Ok, kanskje for dere som enda sitter å hører på Guns N Roses og annen puddelrock fra 80-tallet.
Jeg var ungdom på 90-tallet og plater som Siamese Dream, Nevermind, Weezer, Definitely Maybe, The great escape, Dookie er fantastiske den dag i dag.
Min mening.
Korn har jeg aldri likt btw.
Det virket ikke som mange ville ha de ifjor da de spilte på Quart. Men de som ikke møtte da kan angre for der leverte de varene så det holdt og litt til
Herlig historieløst å påstå at 90-tallet var dårlig for rocken. Korn har forøvrig aldri vært et godt band, enig med anmelder.
90 tallet var ikke veldig dårlig for musikken. Ta Pantera, Metallica (Black Album), Nirvana, Pearl Jam, Alice N Chains, Fear Factory, Rage Against The Machine, Ministry og Guns n Roses (Use your Illusion) for å nevne noe av det 90 tallet har å tilby.
Når det gjelder Korn så er det første albumet å regne som en klassiker, og påstå at Korn aldri har vært spesielt gode er tull. Korn klarte å gi ut noen veldig gode plater på 90 tallet som var med på å definerte hele sjangeren Nu metal. Det siste tiåret har Korn mer eller mindre skuffet med Take a Look In The Mirror og Untitled. See You On The Other Side var bra, men ikke veldig bra.
Korn 3: Remember Who You Are er det beste du kan forvente av Korn i 2010. Jonathan Davis er ikke like sint lenger og Nu Metal er ikke like stort som det var for 15 år siden. Men du får en følelse av at «Remember Who You Are» passer temmelig godt for dette albumet. Korns tid med vakling er over, Korn gjør det alle veteran band burde gjøre: gå tilbake til røttene, uten og desperat prøve å gjenoppleve fremtiden. Dette er umiskjennelig Korn slik som vi vil ha dem. Korn 3 er et veldig bra album, og jeg er skuffet over å se at den bare får 3.
NRK stopp å diss artister dere ikke har noe med. hør teksten