The Weeknd – Thursday

Debuten til Weeknd, House of Balloons , gjorde definitvt inntrykk. Riktignok drukna gutten litt i den massive (svært rettmessige) lovprisingen av hakket mindre skrudde Frank Ocean og hans gratisalbum Nostalgia Ultra, men det var allikevel noe med det litt forstyrrende lydbildet, det dopdynkede, etisk betenkelige tekstuniverset og viljen til å gå noen omveier som gjorde at forventningene til fortsettelsen steg for hver runde Abel Tesfaye fikk på Ipoden.

Thursday høres definitivt Weekndsk ut, hvis et slik adjektiv kan brukes om en fyr som så langt kun har sluppet fjorten låter. Fortsatt er det hele dvelende og statisk, ubehagelig og ekstremt tiltalende samtidig. Fortsatt druknes lydbildet i reverb, stemmen til Tesfaye er nok en gang tidvis fantastisk, og ja – det er fortsatt nok å reagere på for etikerene der ute i et tekstunivers dynket i dop, sex og ensomhet. (Tipper en og annen stusser ved gruppesex-scenariet i «Life of The Party»).

Samtidig ligger det hele et hakk lenger til venstre enn sist. Mindre umiddelbart, færre hooks og dessverre færre sterke låter. Et kutt som «The Morning» fra House of Balloons høres nesten overdrevent polert ut satt opp mot et par av sporene på oppfølgeren, hvor nevnte «Life of The Party», «The Birds Part One» og Drake-gjestende «The Zone» stikker seg ut i mengden. Mer subtilt enn sist kan en argumentere. Modigere. Mer autonomt. Men også mer trettende, mindre interessant og enda mer diffust.

House of Balloons var noe uforløst, men la rammene for en potensielt ekstremt fascinerende artist. Thursday tar det hele pent videre, men uten knallkuttene fra debuten. Og dermed ender man mer med å glede seg mer til kommende Echoes of Silence enn virkelig sette pris på Thursday som enkeltstående utgivelse. Årsbestevers av Drake på «The Zone», forresten.

Wale – The One Eleven Theory

Gått gjennom litt av en forandring denne Wale. Fra å være din hvite musikkjournalists kommende favorittrapper takket være Mixtape About Nothing, via et album ingen så ut til å være interessert i, endte han opp lent inntil mannepuppene til Rick Ross og resten av Maybach Music. Og hele veien har Wale gradvis gjort seg dummere. Altså, sammenliknet med Bugatti Boyz høes Washingtongutten fortsatt ut som en mastergrad i sosiologi, men metamorfosen er likevel påtakelig. Og tidvis ikke så kledelig.

The Eleven One Eleven Theory, som er ment å skape litt buzz for debuten Ambitions slipper i november, er i så måte lyden av en artist som ikke vet hvilken vei han skal gå. Eller som prøver for hardt. Tidvis balanserer tapen på knivseggen til å bli rett ut anmassende («Fuck You», «Drums n Shit», «Lace Frontin») og personlig liker jeg Wale på produksjoner hvor han slipper å dra på med den tidvis enerverende flow’en han har lagt seg til. Samtidig lener han seg fortsatt på sportsmetaforene han allerede har brukt greit med tid på, og selvom de kanskje ikke tilfører allverdens av nytt til artisten Wale er det likevel her han klarer seg best.

Sånn sett står «Barry Sanders» (som likner mistenkelig mye på Jeezys «Go Crazy»), og Varsity Blues» igjen som spor verdt å ta med seg videre til fordel for produksjonene skapt for en Rick Ross i storform. For noen Ross er Wale langt fra, Maybach eller ikke. Spennende å se hvilken del av bransjeveteranen vi møter på andreskiva Ambitions som visstnok er på vei til trykk i disse dager.

Big K.R.I.T – Last King 2

Et av fjorårets hyggeligste nyeste bekjentskaper for undertegnede var definitvt Big K.R.I.T som med Krit Wuz Here markerte seg som en fyr for fremtiden for de av oss som er litt mer enn litt glad i sørsatsrap. Tankene gikk kjapt i retning av så vel Scarface og UGK som David Banner. Vi snakker altså mye sjel, smarte tekster, fin-fin delivery og hele pakka. Samtidig leverte han med Return of 4eva et par virkelig fine øyeblikk (blant annet «Sookie Now» med nevnte Banner).

Satt opp mot Return of 4eva er Last King 2 en klassisk mixtape fremfor et helstøpt forsøk på å vise seg frem som artist og produsent. I praksis betyr det bøttevis med gjesteartister (Yelawolf, Chris Brown, Bun B, Killer Mike, CyHi The Prince og Smoke DZA er bare et lite utvalg), og forholdsvis sprikende låtmateriale. Fra strålende «2mph» med Dom Kennedy og smått fantastiske «Cruise Control», hvor K.R.I.T gjør klassisk sørstatsrap mer enn bra nok til å imponere, et par halvveis spor hvor gjestartistene tar vel mye plass («Hometeam», «Happy Bithday Hip-Hop») til grønnjævlige «Born on the Block» med Killer Mike som ikke har sjans på en skivebom av en rap/rock produksjon.

Alt i alt fortsetter dog K.R.I.T å imponere. Ta med deg sporene nevnt over samt «Coming From» med Slim Thug og «Rotating Wallets» med Bun og Wiz (og kanskje den Yoko Ono-låta til Chris Brown om du er i det rette humøret) og du har noe å varme deg på til K.R.I.Ts offisielle, etterlengtede debut slipper.

Andreas Øverland

Tags: Big K.R.I.T., gratis, Last King 2, Mixtapes, The Eleven One Eleven Theory, thursday, Wale, Weeknd