I kveld oppsummeres SXSW på Lydverket P3 kl 20. På lørdag var det festfinale for verdens største musikktreff.

SXSWs siste dag ble skrevet i punken, tradisjonene og festens tegn. Total Abuse, DJ Quik og Death sørget for en minneverdig avslutning på en konserthektisk uke.

Festen startet uventet allerede på formiddagen, i et plutselig kaldt og forblåst 6th street. Mens hiphop ikke preger SXSW i altfor stor grad i 2010, var det en rekke rappere som preget Austins hovedgate og tiltrakk all oppmerksomhet nå. Gaten er i hovedsak bebodd av drikke- og spillebuler. Den nyåpnede butikken Sole Fresco drister seg likevel til å selge noen sneakers, og fikk god promo da rappere som Sage Francis og C-Ray Walz freestylet i bortimot ti minutter. Om hva? Barten til Burt Reynolds:

[youtube PPAgVIzwa8k]

Block partystemningen skulle få siste ord på SXSW også, men det skulle bli mye seinere på kvelden. Brooklyns Uninhabitable Mansions står for noe helt annet, men er samtidig tradisjonsbærere av musikalsk indieestetikk uten å bringe noe nytt krutt til bords. Det mest befriende med dette bandet når de spiller på Latitude 30, er at de låter tight. Og at de ikke har kastet seg på perkusjon- og allsangbonanzaen uttallige andre band i noenlunde samme sjiktet sverger til.

Austins Total Abuse er også tradisjonsbærere, men på plate, som på Barbarellas scene på lørdag, i et ganske annet univers. De unge hardcoreentusiastene spiller med gløden som forteller at de ikke har noe å tape. Vokalisten glaner konstant i taket mens han uaffektert og manisk skriker av seg noe av det friskeste de som savner Black Flag og Minor Threat kan brette ørene rundt. Møkkete, svart skinnjakke møter strigla Fred Perry-skins. Som hånd i handske hos Total Abuse. Hør det selvtitulerte albumet fra i fjor, mas på noen om å booke dem til Norge i løpet av året. De forteller etter konserten at de har Europa-planer i sommermånedene. Norge? Hm?

Punken spiller hovedrollen i Emo’s telt en liten hundremeter bortenfor også, hvor jeg i hvert fall rekker bandet med det beste navnet. Reno-trioen Cobra Skulls har holdt på i fem år, og later til å kunne være fedrene til Total Abuse, men spiller betydelig yngre musikk. Skatepunken deres er ukomplisert, med et snev av psychobilly. Tradisjonene fortsetter å ivaretas gjennom en halvtime i teltet, før jeg haster videre for å være sikker på at Yelawolf er like suveren ved hver anledning.

Yelawolf er fortsatt SXSWs mest karismatiske rapper. På lørdagen prøver han imidlertid ikke engang å lage moshen han med letthet organiserte noen dager tidligere, men er like stram på mikrofonen, og sørger igjen for at taket løfter seg. Alabama-rapperen kommer garantert til å få mer plass fremover. La meg foreløpig nøye meg med å bekrefte alt positive jeg allerede har sagt om han.

Fra Alabama beveger vi oss til Cali-representanten DâM-FunK. Tradisjoner skal fortette å holdes ved like. Han ser ut som han kunne spilt i Funkadelic, synger som om han var sentral i Parliament og ter seg som han var George Clintons barnebarn. Talkboxen brukes flittig, keytaren får testet tangentene sine. Stones Throw-eksentrikeren lever og spiller med funk sitrende i hver pore. Og det smitter.

På vei for å se Detroits gjenoppståtte proto-punkere Death ramler jeg inn et helt annet sted. Når det kommer musikk tuftet på Suicide og Joy Division ut av døråpningen blir man nysgjerrig. Når du møtes av en mørkhåret kvinne og langskjegget mann som etter et par minutter fanger deg i en dvelende, suggererende kaskade av trommer på boks, gitar med gjeld til Lou Reed og melodier fra en parallell virkelighet blir du stående. Jeg gjorde i hvert fall det. Jeg vil høre Moon Duo igjen. Og igjen og igjen.

Det må bli gjennom en av EP’ene deres. Festen skal nå sitt klimaks, tydeligvis tradisjonene også. Detroit-bandet Death spilte på midten av 70-tallet inn albumet …For the Whole World to See. Det var imidlertid ikke før i fjor at vi var ordentlig klar over det, for det skulle ta over 30 år før det ble utgitt. Takket være plateselskapet Drag City har brødrene Hackneys politiske Hendrix-punk fått nye lyttere, og har plukket opp instrumentene for å turnere igjen.

De to gjenlevende Hackney-brødrene sammen med Bobbie Duncan frydes tilsynelatende over å ha fått en ny vår, selv om det også i dette tilfellet hviler noe klamt over et gjenoppstått pre-punkband som har lært seg ett og annet om instrumenttraktering siden sist. Smuget-assosiasjoner til side, er det frydefullt å høre låter som ”Politicians In My Eyes” og «Where Do We Go from Here???» live. Norsk festivalbesøk til sommeren? De er i hvert fall klare, kunne de fortelle.

Kara er dessuten trivelige folk. Omtrent like hyggelige som undertegnede var trøtt, da han møtte dem på flyplassen søndag morgen:

Siste fest i Austin går mot slutten. Den må avsluttes med bravur. Og det må løpes, for rett borte i gata spiller mannen som har bidratt til å skape lyden av vestkystrap både i egen person og gjennom en rekke andre. Siden 1987 har DJ Quik pøst ut plater som gjør at svidde palmer i Compton, gin & juice og AK 47s svirrer på netthinnen, godt iblandet grafiske sexskildringer og tilbakelent gangsta boogie. Konserten nærmer seg dessverre slutten, men etter to nyere låter, ønsker Quik Bone Thugs-n-Harmony velkommen til scenen. Festen, punktumet og festivalen blir komplett med ellers slitsomme, i denne settingen strøkne, hyllester til avdøde raphelter. Sørstatsfestivalen har blitt til et vaskekte west coast party. ”Keep Austin Weird”, er byens motto. De innfridde i så måte. Takk for i år.

Flere flotte fotografier fra SXSW her

Tags: bone thugs-n-harmony, c-ray walz, cobra skulls, dam-funk, death, dj quik, moon duo, sage francis, SXSW, Total Abuse, Uninhabitable mansions, yelawolf