Mayer Hawthorne imponerte, Raphael Saadiq var sedvanlig hyggelig og Band of Skulls en perfekt start på enda en lang konsertkveld i Austin, Texas.

Torsdagen på SXSW var en rekke av skuffelser for undertegnede, som du kan lese om her. Med dét lett dunkende i bakhodet, var det med avmålt forventning at fredagen startet på en av Beauty Bars to filialer. Jeg hadde hørt, og likt, noen ytterst få av britiske Band of Skulls låter tidligere. Som man altfor godt har erfart, er ikke det noe som automatisk fører til en god konserterfaring. Denne gang skulle endelig blink treffes.

De makter å sammenføre Black Sabbath-tradisjoner med FM-rock på et vis jeg i farta ikke kan huske å ha hørt før. Det er stoner uten møkkete bongvann, rawk uten flammer og 70-tallstungrock anno 2010 uten tatoverte, brunstige biceps. Verken den kvinnelige eller mannlige frontfiguren i denne powertrien synger påfallende godt eller særegent, men det passer så godt til alt annet ved musikken deres. De formidler bred rock med sval bris. Frisk og lovende start på kvelden, med andre ord. Og det skulle heve seg ytterligere.

I frykt for ikke å få plass i Austin Music Hall, hvor ingen ringere enn soulveteranen, legenden og pionéren (ja, dette er en av de få som fortjener alle de tyngste honnørordene) Smokey Robinson skulle holde hoff, kastet jeg med i en sykkeldrosje en time før konsertstart. I vrimmelen av konserter hadde jeg ikke fått med meg at Raphael Saadiq stod på scenen før han, som resulterte i et knippe av hans siste semislagere også. Han er like publikumsfriende som vi kjenner han, mens bandet tidvis fremstod noe stivere enn vi er vandt til. Han sang selvsagt utmerket.

Deretter var det Smokey sin tur. Jeg har sjelden hatt det bedre i en konsertsal. Du kan lese et famlende forsøk på å finne ord for det akkurat her, og lese NRKs Per Ole Hagens anmeldelse her.

Smokey satte en viss standard for resten av kvelden, med bortimot halvannen times konsert. Det førte til at den planlagte konserten med Neon Indian ble en saga blott. En kompis med teft for god elektronisk musikk melder i hvert fall at det var overbevisende, akkurat som konserten med Tanlines. Vi tar gjerne hans ord på det.

Eksentrikeren Theophilus London er en annen snåling som etter bedriften på Club De Ville å dømme, også skulle kunne få klubber i Norge til å koke. Etter en noe treg start, hvor han både synger surt, virker forvirret og trommeslageren (som er det eneste liveinstrumentet, i tillegg til instrumentaler på boks) bommer litt for ofte, skjer noe. Whitney Houstons versjon av «I Will Always Love You» runger fra scenen, hakker, fortsetter å hakke, og blir bakteppe for mitt foreløpig mest intense øyeblikk under årets SXSW hva gjelder klubbmusikk. Det tenner tydeligvis noe i han også, for deretter rapper, synger og messer han rett i alle kropper til stede. Ingen av dem er i ro.

Etterfølgende Ra Ra Riot tror de har noe for seg fordi de har fiolin med i danseindiebandet sitt. Etter to nummer konkluderer vi med at de tar feil, og søker tryggere havn hos The Pains of Being Pure At Heart i lokalet ved siden av. De er fortsatt blottet for originalitet, men like sjarmerende, med ofte like gode låter – også de nye – og med evenen til å sette hele lokalet i fyr. Spør P3s Jørgen Hegstad hvordan det var neste gang du ser han. Han var langt inne i folkemengden. Og svett da han kom ut av den.

Da gjenstod bare finalen. Han har gitt ut album på Stones Throw, er en hvit og bebrillet soulvokalist (si hva du vil, og vis meg deretter hvor mange slike som er bra) og bare de to elementene er årsak nok til forvirring og lave forventninger. Skeptiker, ét ditt hjerte!
Mayer Hawthorne er jordnær og åpenbart uten popambisjoner der Justin Timberlake er – vel – det helt motsatte (med all respekt, Justin, du veit jeg har sansen for deg også).  Med sitt band The County, som kun ved et par korte anledninger tillater seg å skeie ut i ferdighetsdemonstrasjoner, lager han like mye et klassisk block party som en respektabel dansetilstelning for soulfans. Han synger bedre enn på albumet A Strange Arrangement, låtene kler liveformatet enda bedre og dessuten ser han bedre ut.

Elvis Costello og Rivers Cuomo hemmelige sønn setter punktum for en fredag over all forventning. HellO, lørdag!

Tags: Band of Skulls, mayer hawthorne, Pains of Being Pure at Heart, raphael saadiq, smokey robinson, SXSW, theophilus london. ra ra riot