I en årrekke har en god håndfull band fra hovedstaden stått for en type popvennlig hardcore med screamo-vokal og sped gitarlyd. Men der de fleste andre andre har valgt å takke for seg (JR Ewing), eller hatt en lenger pause siden forrige utgivelse (Snöras), ga Rumble In Rhodos ut sitt tredje album, Signs of Fervent Devotion i vår. En plate som tok sjangeren nok et steg nærmere popmelodiene og flørting med utradisjonell instrumentering, i form av blant annet synthezisere, med produsenthjelp fra Montées gudfedre Anders Tjore og Erlend Mokkelbost.

Det er muligens lett å først anse musikk som dette mest passende for hipsterklubber, men Rumble In Rhodos beviser som den uheldige åpneren på Hovescenen at musikken deres er som skapt for å være en del av stadionrocken. Ledet an av pipestemmeprinsen og rødtoppen Thomas Bratlie gjør sekstetten det med en gang klart at å spille på en så stor scene ikke er en noen vane, noe Bratlie også gjør klart omtrent halveis i det førti minutter lange settet: «Vi er ikke så veldig vant med store scener som dette, men dere får oss til å føle oss veldig velkomne».

Det hele er er temmelig uengasjerende idet Rumble In Rhodos åpner med smått komplekse «Celebrate The Abundance» og følger opp med sin kanskje sterkeste låt, dansbare «White Dancing». Nervøsiteten fra bandets side er åpenbar, og de fremstår anstrengte på scenen. Konserttidspunkt har mye av skylden, ettersom oppmøtet fra starten av er relativt glissent. Men idet mer tilbakelente «Oasis Inside Out» glir utover festivalens største scene med ypperlig lyd, begynner virkelig ting å gå oppover, ikke minst takket være stadig flere og mer anerkjennende publikummere.

Rumble In Rhodos får virkelig vist sitt potensial som et band for de store scenene videre ut i konserten, med høydepunkter i gamlelåta «Flavoured Envy» og singelen «Signs of Fervent Devotion». Særlig avsluttende «Carve The Visage» viser at det beste man kan gjøre med Rumble In Rhodos på dette tidspunktet er å gi dem flere og bedre muligheter til å spille på scener på stadionnivå, for talentet og låtmaterialet er definitivt på plass.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, festivalsommer11, hove, Kim Klev, konsert, Rumble In Rhodos