Blur - Fool's Day (single)
Aprilsnarr?
Blur: Fool’s Day (single) [EMI] Dagen folk sto i kø for å kjøpe Blur’s nye single er herved kalt Fool’s Day. Syv år er gått siden Blur ga oss ny musikk, og enda flere år er gått siden de laget mesterverk (”13” iberegnet) . Siden den gang har mye skjedd, både med bandet og musikkscenen […]
Blur: Fool’s Day (single)
Dagen folk sto i kø for å kjøpe Blur’s nye single er herved kalt Fool’s Day.
Syv år er gått siden Blur ga oss ny musikk, og enda flere år er gått siden de laget mesterverk (”13” iberegnet) . Siden den gang har mye skjedd, både med bandet og musikkscenen for øvrig. De har kranglet; Damon Albarn er blitt mer av en gorilla enn vokalisten i Blur; og det musikalske hegemoniet har forflyttet seg fra England til USA.
Kanskje er nettopp dét bakgrunnen for at mange fans har tryglet på sine knær om en gjenforening av Blur, bandet som var med på å definere en hel bevegelse – ikke bare i England, men i store deler av verden. Britpopen.
Med nye sneakers, solhatt og hverdagslige tekster om det suburbane livet, feilslått kjærlighet og drømmene om noe bedre, var Blur sammen med band som Oasis, The Verve og Pulp med på å definere The Cool Britannia på 90-tallet. Selv Tony Blair var britpoper.
Blur har nå altså bøyd av for presset, de har gått i studio og spilt inn en ny single, en låt som kun er solgt i 1000 eksemplarer på vinyl. Hva har de så i parkasermet? Svært lite. Albarns slentrende og smått monotone vokal er intakt, han synger om å stå opp, levere barna på skolen og den klassiske London-gata Ladbroke Grove.
Versets melodilinje er den eneste i låten, og er tilsynelatende løst basert på Cutting Crew’s ”I Just Died In Your Arms Tonight”. Et refreng ble rett og slett for mye å komme opp med. Til tross for et ok gitarriff, er dette lyden av lavt blodsukker, monotoni og idétørke. Er det en sen aprilsnarr?
Mats Borch Bugge
Tags: Anmeldelser, Blur, britpop, Damon Albarn, Fool's Day, Lydverket, Mats Borch Bugge
Jeg syns dette var et hyggelig gjenhør. Ikke noe revolusjonerende eller en klassiker av en låt, men dog en liten godsak allikevel. Finfin gitarsolo mot slutten hever inntrykket. Noen ganger er det ikke så ille å lytte til lyden av lavt blodsukker, monotoni og idètørke.