Eric Clapton - Norwegian Wood / Frognerbadet
For pent, Clapton!
Torsdag spilte Eric Clapton for et utsolgt Norwegian Wood. Og de fleste var antagelig fornøyde med det de fikk se og høre. Men det kan bli for pent også.
Eric Claptons gitarspill er det svært lite å utsette på, men det kan kanskje bli for pent? Foto: Per Ole Hagen, NRK.
Det var egentlig med det perfekte utgangspunkt at jeg torsdag for første gang fikk oppleve Eric Clapton live. Undertegnede har aldri egentlig vært noen stor fan av hans musikk, men anerkjenner hans status som en av rockens aller viktigste, spesielt som gitarist.
Se flere bilder fra konserten her!
Les også: Når er han på sitt beste?
Mer om Norwegian Wood 2011!
Men hva var det så vi skulle få oppleve fra den antagelig største artisten på årets Norwegian Wood-plakat? Å finne ut hva han kom til å spille var ikke spesielt vanskelig. Han har variert lite på setlistene sine de siste månedene, og da han spilte i Stockholm onsdag var det den samme leksa opp igjen.
Safe oppskrift
Spørsmålet var egentlig hvor mye han skulle variere på settet sitt og om han for eksempel skulle ta hensyn til hva som var hans siste hit her i landet. Hans siste single på VG-lista var ”Mye father’s eyes” fra 1998. Men trolig er ikke Eric Clapton spesielt opptatt av slikt og kjører heller en safe oppskrift som fungerer for ham og fansen. Ikke spiller han heller noen låter fra sitt siste album, Clapton som han slapp i fjor høst. Da kan man kanskje lure på hva som er vitsen med å gi ut nye plater?
Uansett hadde han ingen intensjoner om å legge skjul på sin kjærlighet til bluesen, som i høyeste grad dominerte hans låtvalg, også i Norge.
Man kunne kritisert Eric Clapton og bandet hans for endeløse instrumentalpartier, soli og gitaronani. Men det gjør jeg ikke. Det er tross alt dette mange i publikum har kommet for å se og høre. Og man kan da heller ikke laste ham for å gi litt ekstra plass til mannskapet sitt, når han har med musikere som trommelegenden Steve Gadd, Willie Weeks på bass og Chris Staiton på keyboard.
Føles ikke ekte nok
Claptons eminente gitarspill er perfekt, nesten til det uutholdelige. Og det er her min eneste virkelige innvending med torsdagens konsert kommer: Clapton er en så innarbeida og profesjonell musiker og har spilt så lenge og mye at det til de grader sitter i fingrene hans. Det ser ikke ut til at han trenger å tenke en tanke for å få musikken til å strømme ut gjennom sin Stratocaster. Og det er da man skulle tro at ”feelingen” virkelig skulle kunne komme til sin rett. At han virkelig skulle kunne leve seg inn i musikken og bli ett med den – slippe seg løs.
Ikke minst når han etter fire låter setter seg ned og tar det hele ned noen hakk med en akustisk gitar. Men på meg virker det hele for innstudert, for glatt og for pent – spesielt når han spiller blues. Det føles rett og slett ikke ekte nok.
Det er heller ikke veldig mye kontakt med publikum eller forsøk på å fri til massene fra slowhand.
Men publikum virker fornøyde og klapper med, særlig på ”Nobody knows you when you’re down and out”. For ikke å snakke om på ”Layla” – kveldens største hit, sammen med ”Wonderful tonight” og låta han dro fram etter den akustiske delen av konserten – ”Badge”, eneste låt fra Cream-perioden.
Eneste overraskelsen på kveldens setliste blei den gamle Bobby «Blue» Bland-coveren ”Further on up the road”.
Dette spilte Eric Clapton og bandet hans i Frognerbadet:
- Key to the highway
- Going down slow
- Hoochie Coochie man
- Old love
- Tearing us apart
Sittende, akustisk:
- Driftin’
- Nobody know you when you’re down and out
- Same old blues
- When somebody thinks you’re wonderful
- Layla
Opp på beina og på med Strat’en igjen:
- Badge
- Wonderful tonight
- Before you accuse me
- Little Queen of Spades
- Cocaine
Ekstra:
- Further on up the road
- Crossroads
Tags: Eric Clapton, konsertanmeldelse, Norwegian Wood 2011
«For pent, Clapton»?
Eller er det bare norsk ungdom som ikke lenger setter pris på profesjonell kvalitet?
Er det slik at det må være en viss porsjon grums og rufs for at vi skal føle oss vel og ikke alt for underlegne?
Han spilte ikke «Further up the Road»… etter Cocaine og pausen, var det bare Crossroads som ble spilt….
Dessuten var «Going Down Slow» byttet ut med «Tell the truth» i kveld.
Sier vel det meste om anmelderen når han ikke engang får med seg hvilke låter som spilles…..Å etterlyse publikumsfriere er også en rimelig klar indikasjon på at han ikke kjenner Clapton særlig godt. Dra på stand-up på Latter hvis du ønsker d…..
Vil bare si at jeg er så enig med dere over her..hadde ikke muligheten til å være i parken, og måtte stå utenfor, og til og med jeg ser jo at denne lista er feil…jeg begynner å tvile på lydverket som musikkjournalister, og begynner egentlig ikke..hvorfor jeg er her da? For jeg elsker å være kritisk.
bluesen hans er altfor pen. hør heller på SON HOUSE.
Onani?
Særlig når han spiller blues?
Lykke til med fremtiden.
Dette var elegant, musikalsk og en varm opplevelse fra en stor kunstner.
«Crossroads» stammer også fra Cream-perioden. Ellers enig at det kan bli litt for glatt, blues skal gjøre litt vondt.
«Further Up On The Road» ?? Den spilte han jo ikke !
Synes det var en innmari bra konsert – det er helt utrolig den måten han lar gitaren stå for pratinga – det er som om hendene hans lever et selvstendig liv. Høydepunkt for meg: Old Love – helt utrolig.
Jeg er enig med journalisten i at Clapton’s akustiske blues låter ikke var virkelig rørende i dag. Faktisk fungerte mesteparten av dette settet som en «pause»
Men Clapton gjorde opp for dette før – og etter – dette akustiske settet; til HØY grad.
Terningkast 5 fra meg.
på kveldsnytt idag hørte jeg «kronprinsesse mettemarit» sammen med erik solheim hånflire av den Norske konstitusjonen. er det takken for at jeg som nordmann ønsket dama som er mer brukt en dassdøra på rosekjelleren velkommen til den kongelige elite i norge? fy faskern,dum jeg…
Når oppstod ryktet om at Clapton er gitarist?
«anerkjenner hans status som en av rockens aller viktigste, spesielt som gitarist.»
Når instrumentalister regnes som store er det fordi de har en viss påvirkning på andre som spiller samme instrument. Ingen etteraper Clapton som gitarist. Han er på kjellerband-stadiet og det er ikke mye å etterstrebe.
Man blir matt. Clapton er artist der helheten er greia; ser man på enkeltelementene er det bare søppel igjen. Han er ingen stor sanger, ingen lyriker, ingen gitarist. Som Madonna. Artistisk helhet der image er 70%.
Hehe, når man leser anmeldelsen over her begynner man å lure på hvem denne Gjersøe er. Sikkert en ok journalist, men som overdommer i musikk? Nei. Han lirer av seg en masse vås som like gjerne kunne vært snudd på hodet. For dette dreier seg om smak og behag. Og smaken er som baken – full av skit i dette tilfelle.
Overdommeren: «Føles ikke ekte nok.»
Å jøss, han dro frem fasiten på følelser og dømmer Clapton nord og ned.
Overdommeren: «Claptons eminente gitarspill er perfekt, nesten til det uutholdelige.»
Clapton er verdens mest oppskrytte «gitarist» og dommeren heller bensin på dette mytebålet.
Overdommeren: «skulle tro at ”feelingen” virkelig skulle kunne komme til sin rett.»
Her sitter dommeren igjen med fasit på hva som er riktig feeling – imponerende fra en som antakelig har blokkfløyte fra barnetrinnet som sin nær-intrument-opplevelse.
Overdommeren: «Det er heller ikke veldig mye kontakt med publikum eller forsøk på å fri til massene fra slowhand.»
At Clapton ikke bedrev publikumsfrieri gjøres her til en negativ sak – noe de fleste andre ville mene var positivt og integritetsbyggende.
Overdommeren: «Man kunne kritisert Eric Clapton og bandet hans for endeløse instrumentalpartier, soli og gitaronani. Men det gjør jeg ikke. Det er tross alt dette mange i publikum har kommet for å se og høre.»
Billig og meningsløst argument. Har aldri sett noen gå på en konsert med Arve Tellefsen og deretter melde om fiolinonani. Rent vås. Og hvorfor hører vi aldri om vokalonani – mange konserter har stor overvekt av vokale innslag uten at det blir karakterisert som onani.
Det er jammen heldig denne skribenten er journalist og ikke kirurg – ingen hadde overlevd.
jeg er SÅ lei av dette «gitarvidunder» og «superinstrumentalisten» etc. det er jo bare tull !! Clapton spiller jo i all «enkelhet», nettop :enkel blues !det kryr jo , bare i Norge ,av gitarister som behersker hans nivå rent håndtverksmesig.og jeg sier IKKE at man må spille avansert. Jeff Beck f.eks har jo mye mer personlighet og nerve i sitt, forholdsvis enkle bluespregede spill, enn Clapton. Clapton er langt i fra noen gitaronanist,etter min def. ( som piller mye og unødvendig fort). Onanister har du i Malmsten, Satriani og noen 1000 til i den gata.
hilsen «voksen» gitarist;)
Hei gitar-kløner! Her ser dere ikke skogen for bare trær…
Når man i musikkhistorisk sammenheng trekker frem det intetsigende begrepet ”beste gitarist” dreier dette seg ikke utelukkende om hvem som kan spille det mest teknisk avanserte. Det handler først og fremst om hvem som kan sies å ha vært nyskapende og banebrytende. En som gjennom sin musikalske utrykksform baner vei for andre.
I dette tilfellet kan Eric Clapton sees på som en person som rett og slett var på rett sted til rett tid – vi snakker om London på 60-tallet hvor hvite ungdommer kopierte sort (i første omgang elektrisk) blues fra artister som Buddy Guy og B.B. King m.fl.
Med denne kopieringen startet han og andre en musikalsk trend som er uten sidestykke i rockens historie. Sammen med disse andre regnes Clapton (og ja, senere Jeff Beck og Jimmy Page) som en rimelig flink gitarist som gjorde store ting i band (The Bluesbreakers og Cream). Deretter kom plutselig en ny banebrytende gitarist som igjen åpnet nye dører innen elektrisk gitarmusikk: Jimi Hendrix.
Jornalisten burde nok heller anerkjenne og legge vekt på Claptons betydning i forhold til å ha gjort bluesmusikken populært for et hvitt publikum. Denne populariteten førte til at et skare av unge gitarister satt på gutterommet og kopierte Claptons innspillinger, og dermed ble teknisk sett mer ”flinkere” og/eller mer ”akrobatiske” om dere vil.
Dette har jeg hørt MANGE ganger. Men for meg er det lite troverdig. Hvilke innspillnger står sentralt i denne påstanden, jeg vil gjerne høre dem.
Er åpen for at du har rett, men ellers er jeg ganske lei forherligelsen av Clapton som gitarist, jeg har aldri hørt ham spille dritbra på gitar (og da tenker jeg IKKE på teknikk).
Hvis du har en annen tolkning av (gitar-) rockens historie må du gjerne komme med den. Det hadde også vært spennedne med en definisjon av ”dritbra” gitarspill. Tolkningen jeg la frem i abc-form finnes i en hver faglitteratur utgitt om rockens historie. (Derfor har du hørt det før:-)
Anbefalt lesning: «Wow – populærmusikkens historie» av Y. Blokhus og A. Molde.
Mitt poeng er ikke at Clapton er DEN viktigste, beste, tøffeste, unike osv. Han er langt fra min favoritt. Men Clapton blant flere spilte en meget sentral rolle i forhold til å ”polere” bluesens tonalitet, og mikse det inn i popsanger på en måte få hadde gjort tidligere.
Anbefalt lytteeksempel:
Sunshine of You Love – orginalinnspillingen fra Disraeli Gears. Personlig synes jeg dette kjennetegner en drittøff sang med en drittøff gitarsolo – du husker soloen, og du kan synge/plystre/nynne dens melodilinje.
Har lyttet til denne nå. Jeg, som er født i 1975, har selvfølgelig ingen mulighet til å autentisk sette meg inn i 60-tallets musikalske kontekst.
Enda vanskeligere er det å sette seg inn i hele gitarens historie og utvikling, og på den måten kanskje opddage og bli imponert over enkelte musikeres nyskaping og utvikling.
Vi kan gjøre dette til en diskusjon om ord også, f.eks. hva som kjennetegner en med tittelen «god gitarist». Betyr det at han må være god i et langvarig perspektiv, eller holder det å være nyskapende i en begrenset periode?
TIL EN ØRLITEN GRAD kan man dissekere musikk og analysere om den inneholder elementer som frasering, oppbygginger, forløsninger o.l. og om musikerne er teknisk gode. Dette stopper ikke folk fra å like musikk som er fullstendig blottet for kjente musikalske virkemidler, fremført av selvlærte tonedøve tullinger uten rytmesans og stemmemaskin.
Derfor skal ikke jeg komme her og påstå at jeg (eller noen andre) vet forskjellen på hva som er bra og dårlig. Men her er noe av det JEG liker av gitarsoloarbeid:
- Nils Lofgrens solo på «Youngstown», Bruce Springsteen:
http://open.spotify.com/track/7uZ3UQB7i6XecaqqwAJxiE
- Sjefen sjøl trenger ikke egen sologitarist for å spille med 200 % feeling:
http://www.youtube.com/watch?v=4iIweNHqALY
- Flere av Mark Knopflers episke soloer, f.eks.
http://open.spotify.com/track/7r2eD36gY52DRiVECunCmN
http://open.spotify.com/track/6EGcNXGJALgLsmi5pDoOHP
- Jimi Hendrix (lov å si «så klart»?)
- Marc Fords arbeid med Black Crowes, f.eks. soloen på «Sometimes Salvation»:
http://open.spotify.com/track/0ShiMyX0FdcgvF3Eh8WmRB
Følelser, intensistet, oppbygging, forløsning og en evne til å dra med seg resten av musikerne til å støtte opp om egne improvisasjoner. Noe jeg aldri har følt at Clapton greier mer enn «ganske bra» sammenlignet med andre store navn. Så jeg blir nok vanskelig å overbevise.
Så du tør ta bladet fra munnen? Artig det. Clapton er en helt OK gitarist, men ikke mer enn det. Det finnes utallige gitarister som er bedre enn Clapton. Han er artist! Og det har han lenge faktisk vært ganske god på. Men la det nå bli med det. Så når det sies: “Claptons eminente gitarspill er perfekt, nesten til det uutholdelige», så betyr det egentlig at gitarspillet er ganske så kjedelig. «Perfekt» har ingenting i sammenhengen å gjøre.
Og si at clapton ikke er en eminent gitarist blir jo det samme som og si at bjørn dæhlie ikke var god på ski! Musikken han spiller begynner og bli 40 – 50 år gammel og mannen selv er kryper mot 70! Musikk da og musikk nå kan ikke sammenlignes, det samme kan sies om gitar spilling. DEt har vært en voldsom progresjon innenfor gitar teknikk siden den tid.. Så og sammenligne clapton med dagens gitarster blir litt feil, da fokuset er et litt annet. Måten clapton formidler musikken sin igjennom gitaren er det som gjør han til en stor gitarist for meg. Følelsene og måten han trakterer gitaren, ikke hvor fort han tapper eller hvor avansert soloene er!
Clapton er en god gammeldags gitargud og det skal ingen ta fra han! Og ber du han spille noe nytt og teknisk så tror jeg ikke det hadde vært jævlig vanskelig for han! Clapton er en blues gitarist og ikke en heavy/metal gitarist. » vidt forskjellige stiler! Han er annerkjent over hele verden som en fremragende gitarist, både av mannen i gaten og av sine med musikere! DEn største av de alle, hendrix fant inspirasjon i clapton.. I rest my case!
rest your case! Clapton går ikke på ski. Han spiller musikk. Og det har man gjort i hundrevis av år. På de samme instrumentene (mer eller mindre). Clapton spilte ikke mer enn middelmådigså tidlig som i Bluesbreakers. Men han var en av de beste engelske popgitaristene – det skal han ha. Og han kunne ikke spille noe «nytt og teknisk» verken da eller nå. Putt nå litt vatt i ørene og hør på gamle Cream innspillinger. Det er jo bare tull og tøys:-)
Jeg har ingenting mot Clapton – verken som menneske eller artist. Det jeg undrer meg over er alle som har et eieforhold til han og som får tilfredstilt egne oppfatninger ved å skryte ham urealistisk langt opp i skyene. For det stemmer ikke. Han var riktignok svært populær på 60-tallet, men det er langt derfra til å gi han den ufortjente posisjonen som gitargud og gitarmester.
I Yardbirds spilte både Eric Clapton og Jeff Beck. En sammenligning av disse to viser at mens Clapton fremdeles gjør det han gjorde på 60-tallet, har Beck utviklet seg kontinuerlig i tiden etterpå. Det er altså mer nærliggende å kalle Clapton stagnasjonens mester.
1) Clapton har aldri vært bedre enn sitt verste. Sånn sett er han jevn.
2) Clapton skriver middels tekster.
3) Clapton er ingen gitarist. Når og hvor oppstod det ryktet, egentlig?
4) Hva skal Clapton med venstre lillefinger, den er jo aldri i bruk?
5) Claptons såkalte soul er tett knyttet opp mot pulveret han putter i nesa.
6) Claptons betydning for el-gitarspillets utvikling er like stor som Siv Jensens betydning for ostehøvelens utvikling.
7) Clapton appelerer til folk med enkel og likefrem musikkforståelse – journalister f.eks.
8 ) Clapton spilte i 1966 et lick han stjal fra Jimi Hendricks – siden har han spilt det licket. Bare det.
9) Å kalle Clapton virtuos er som å kalle Sahara en frodig oase.
10) Én god grunn til å høre på Clapton? I det tilfelle du er masochist og ønsker selvpining og tortur er Clapton det perfekte valg.
Her var det usedvanlig mye dumt.
1. Meningløst.
2. Greit.
3. Det mest meningsløse. Han var i forkant for el. gitaren på 60-tallet. Har inspirert uttallige, hvis ikke de fleste. Hvordan oppstå gitarsoloen i en pop, rockelåt? Clapton satte standarden og på 70- 80 tallet prøvde alle å høre ut som han. Det ble pinlig etterhvert.
Han inspirert kjente gitarister som Van Halen, Eric Johnson, John Mayer, Bonamassa, Stevie Ray vaughn og ja, Hendrix. Hendrix dro jo til England pga av Clapton.
4. Latterlig kommentar. Det er nærmest mindretallet som bruker venstre pekefinger under soloer. T.o.m. det tekniske vidunderet Steve Vai bruker venstre lillefinger minimalt når han spiller soloer. Latterlig.
5. Ikke mange har gått dypere inn i forståelse av frasering for å nå inn i bluesens røtter enn Clapton. Han har perfeksjonert et egen uttrykk som gjør han øyeblikkelig gjenskjennelig. Han har personlighet i spillet. Kankskje det viktigste en må ha for å være blandt de beste.
6. Det viser så stor uvitenhet at det er ikke til å tro. Orker ikke argumentere for det en gang.
7. Mulig. Det er uttrykket og innlevelsen som er viktig hos Clapton, ikke den abstrakte intelektuelle formidlingen.
8. Hva skal man si? Tull selvsagt, men enig i at han spiller mye av det samme han alltid har gjort. Poenget at det er mer enn godt nok. En blir ikke lei sex selv om det er mye av det samme hver gang. Clapton vil en høre om og om igjen.
9. Kan vel si det etter dagens tekniske standard. Men til gjendgjeld spiller han ALDRI en dårlig note. Og i sine beste dager så gikk det mer enn fort nok. De som har hørt han spille jazz vet at han kan briljere mer enn med standard blues licks.
10. En god grunn: Inderligheten. når man LYTTER til Clapton får man et dypt innblikk i mannens personlighet. Spillet er så utrolig personlig. Uansett hva han spiller hører en med en gang at det er Clapton.
Er forresten enig i at Beck har utviklet seg mer enn Clapton. Beck har finslepet teknikken og uttrykket til å bli et monster på sine gamle dager.
Takk Palden! Godt svar! du formulerte deg mye bedre en meg!
Hehe rent fornøyelig å kaste en brannfakkel inn i Clapton-rosenes leir innimellom. Min spøkefulle kommentar ble, som vanlig, tatt ille opp av dem som har et eieforhold til Clapton og er blitt indoktrinert med at han er en slik vidunderlig gitarspiller.
Clapton er middelmådig på gitar. Han er en slags leirbålgitarist der den eneste evnen er å jabbe i vei på den pentatoniske skalaen og bende de samme tonene om og om igjen. Om Clapton er gitarist, er min mor også gitarist – hun har også gitar og er ikke langt unna nivået til Clapton.
Ikke ta det personlig – det er hypen rundt ham som er ute av proporsjoner.
Ps: jeg kunne plukket kommentaren fra hverandre punktvis om det var et poeng – men orker ikke.
Oppsummert kan jeg bare si at den er argumentfri tribunesynsing.
Middelmådig i forhold til hvem/hva? jeg ser ikke argumentasjonen din noe sted.. du bare slår fast at han er rævva og at din mor er mye bedre! Jeg tar det ikke personlig.. Jeg bare synes at hvis du først diskuterer så må du komme med noe! ikke bare vås og flisespikkeri! for meg høres du ut som en gutt som ble fortalt av de større gutta i gaten at Clapton suger også har du tatt det med deg videre uten å kunne argumentere for det!
Bruk kvelden til å høre litt på clapton, også det fra før 1990! Kanskje du får en liten A-ha opplevelse? hva vet jeg?
Nå ble jeg ikke provosert engang, når du blir så usakelig. Virker som om kriteriene dine går på tekniske ferdigheter. Clapton har forresten faktisk også en finslepen teknikk. Måten hver tone blir nøye produsert for å få fram personligheten og ikke minst i fraseringen. På måten på hvor dynamikken legges og på hvor anslaget legges i takten. Ting som de fleste gitarister ikke er så nøye på.
Jeg begynner å forstå at Clapton’s gitarspill oppleves på flere nivåer. De som bare hører pentatoniske standard licks (de har jo blitt det nå takket være Clapton) og de som hører et svært særegent å kraftfullt uttrykk formidlet gjennom til dels enkle midler.
(Han bruker mye mer en bluesskalaen selvsagt, men det vil de overflatiske lytterne fort overse.)
Og hvis du hører på tolkningene av Robert Johnson’s låter på kassegitar så er det faktisk ganske vanskelige greier. Tviler på at mora di greier å spille det… Tror ikke det er så mange i Norge som klarer det i det hele tatt. Ikke at det er så kul umulig, men det kreves en god del dedikasjon og rytmisk forståelse for å spille det.
Men det er uansett uvesentlig. En gitarist blir ikke dårligere av at mange andre også klarer å spille det han spiller. For å bruke Dæhlie sammenlikningen: Clapton har vært en olympisk mester i gitarspill og vil alltid være det. Det kommer ikke noe nytt fra karen, men det gleder like mye fortsatt å høre alt som er Clapton komme ut gjennom tonene i gitaren.
Jeg skal ikke ta fra noen gleden ved å høre på Clapton – like lite som jeg skal ta fra noen gleden ved å høre på Sputnik. Jeg har ikke noe mot verken Clapton eller Sputnik. Imidlertid blir jeg mett av all hypen rundt ham, den evinnelige messingen om hans utrolige gitarspill og hvor uovertruffent han spiller.
Folk må gjerne høre på Clapton – det har jeg ingen kommentarer til. Men når maset om gitarguden begynner, må endel av oss komme med motytringer.
Hans venstrehånd er nokså døv og han anvender ikke håndens fulle potensiale.
Hans fingerspill er ordinært.
Hans plekterføring er helt på det jevne og ikke noe å skrive lærebok om.
Hans harmoniske oversikt er svært begrenset, noe som gjør seg gjeldende i både soli, akkordvalg og låtvalg.
Derfor: lik Calpton, elsk Clapton, tilbe Clapton – men ikke fortell at han er en utrolig gitarist.
God pinse*
Greit, vi kommer ikke videre og avslutter diskusjonen. Skjønner at du setter rent tekniske ferdigheter høyere enn det som er viktigst. Selv hører jeg mye på Guthrie Govan og prøver (og klarer til dels, utrolig nok) å spille en del av de tingene han gjør. Men selv om Guthrie er lysår foran Clapton rent teknisk (og muligens i musikteoretisk forståelse) så har Clapton definitivt egenskaper i spillet sitt som Guthrie ikke har. Det er rett og slett noe Clapton har som bare personligheten hans klarer å skape. Til og med når Guthrie på vilje plagierer Clapton (noe han er hysterisk god til) mengler dette.
Gode pinse. Unngå for all del alt som er av pentatoniske skalaer…
Det du snakker om er musikeren Clapton og ikke gitaristen. Derfor er vi strengt tatt enige – for når det kommer til musikken hans og det han spiller dreier det seg kun om snak og behag. Skal man derimot snakke om «gitaristen» er det unngåelig å komme unna en viss teknikk og personlig utvikling.
DS
…og da er det egentlig fornøyelig at han har med seg Steve Gadd på slagverk; ingen annen har hatt den påvirkningskraften på trommesettspillingens utvikling som han, teknisk briljant og musikalsk på øverste hylle uansett sjanger:D
Du er heldig du, som har så god peiling at du føler deg forpliktet til å dele dine synspunkter med alle – om og om og om igjen
Jasså, så du mener noen her i kommentarfeltet ikke har rett til å meddele sine synspunkter? Og det skal du bestemme?
Enig; yttringsfrihet er oppskrytt – og på et slikt sted bare tull.
Unnskyld, O’Store Jada, at jeg legger igjen denne mening til deg. Det skal ikke gjenta seg.
Jeg er veldig spent på hvem du Elle definerer som store gitarister og hvilke kriterier du legger til grunn for valgene dine! Når du mener at clapton ikke er gitarist så er jeg veldig spent på hvilke supermenn du trekker opp av hatten!
Så anmelderen har hverken klart å fortelle oss hvem som var med i bandet, eller hvilke låter som faktisk ble spilt. Han blir nok redaktør, den gutten…
Dette er trist å lese. 4′er? For første gang så hadde jeg nesten trodd det ville bli en 6′er på en konsert. Jeg har aldri hatt noe stort forhold til Clapton men har stor respekt for han og etter i kveld drar jeg mer enn gjerne og ser han i utlandet og det begynner å bli få artister jeg ville ha gjort med grunnet mange års musikkinteresse.
Kveldens konsert vil jeg si var på høyde med de beste artistene jeg har sett og denne uka var jeg også og så en annen «levende legende» i Joan Jett og syns det ga meg minimalt i forhold selv om jeg hadde det kjempebra. Glem alle gitarister tenker jeg litt. Jeg syns han spilte feilfritt og hadde tidenes beste backingband som fylte ut lydbildet så godt som perfekt. Du kunne ikke høre trommene men du merket at de var der. Alle instrument var som et eneste stort komp. Clapton inspirerte Hendrix. Hendrix er død for lengst. Clapton lever enda. Dette bør de fleste ta med seg.
Lemmy har inspirert de fleste der ute. Jeg har ingen grunnlag for å si hvor mange gitarister Clapton kan ha inspirert men han inspirerte faktisk Hendrix kanskje i sin tid? Hvor mange inspirerte Hendrix? Jeg bare spør.
jaæg
Jeg også.
Alle jeg har snakket med etter konserten var enige om at den var sjeldent tam og dårlig. Merkelig at folk har så forskjellig oppfatning. Kanskje synes man den man idoliserer er bra uansett?
Han høres ut som en gitarlærer som er redd for å spille feil. Han safer.
Eric hadde ikke hatt feeling om du hadde kastet den etter ham.
Husmorblues.
When somebody thinks your’e wonderful var vel strengt tatt på den siste plata hans, så han tok nok med en sang derfra, ikke ingen som det ble påstått i teksten
Eh…. lurer fælt på om noen av de som har de krasseste kritikkene var på selve konserten??? Dette var meget bra av Eric Clapton og han skapte meget god stemning – tross et elendig vær. …
Til dere som mener Clapton er en oppskrytt gitarist: På hvilket grunnlag og hvem/hva måles han opp mot?
Clapton har en nerve og energi i gitarspillet som ingen andre. Det gjør han til de beste i verden.
Ta en titt på soloen i linken. Han spilte bra igår, men i tida rundt på konserten i linken var han på topp. Så mye energi som utløses i den soloen koster energi som han kanskje ikke har lenger.
http://www.youtube.com/watch?v=WDASfuQmbCE&feature=related
Mye enig med Palden. Han leverer forsatt varene, men best når han utfordres og inspireres av andre, både gamle gutter som Stevie Winwood og John Mayall, og nye som Joe Bonammaso. Når en også vet hva han selv har opplevd av tap og misbruk er det imponerende! Vær raus til denne mannen og lytt.
http://seierherrene.blogg.no/
Men?? Var du der?? Anmeldelsen din inneholder jo faktafeil…..litt mindre øl neste gang du skal på konsert kanskje?
Jeg har bare en ting å si til Jørn Gjersøe: If you neither like or understand the music – don’t bother writing about it! Mannen spiller gitar – han er hverken show artist eller komiker – men en av verdens mest begavete gitarister. Sånn er den saken.
Hilsen fra en som først så ham i 1969 på Delaney & Bonnie tour, og som har sett alle hans faser, stiler og grupper.
Hardcore-fansen fornekter seg ikke. Det messes gjentatte ganger om at han er «en av verdens mest begavete gitarister.» Dette er en myte. Han var tidlig ute, men er en helt gjennomsnittlig gitarist.
Trist å lese slik historieløshet både hos journalist, men spesielt i mange av kommentarene. Her står mannen som (sammen med Alexis Corner, Animals, John Mayall og Rolling Stones) brakte bluesen til Europa. Og ikke nok med det, han er direkte årsak til at Jimi Hendrix, B.B. King, Buddy Guy og undertrykt svart musikk fikk bred anerkjennelse også i deres eget land, USA. Uten The British Blues Invation, hvor vi godt kan ta med Led Zeppelin, ville ikke dette skjedd. Mange hvite artister har også mye å takke Clapton for, J.J. Cale er blitt verdensstjerne gjennom Claptons tolkninger. Allman Brothers, Canned Heat m.fl. ble inspirert av britene og startet hvite bluesband i USA. Clapton spilte med flere av dem.
I Yardbirds la han grunnlaget for Beck, Page og senere Led Zeppelin. Sammen med John Mayall laget han Beano-albumet som den dag i dag rangeres som det beste hvite bluesalbumet noensinne. Lytt på det, og skriv igjen at han ikke kan spille… Green og Taylor var etterfølgere. I Cream definerte han et format som fikk Hendrix til å legge vekk kompgitaren og flytte til Europa. (Jeg er av de få som ikke synes den perioden var best.) Clapton-soloen på Beatleslåten While My Guitar Gently er derimot av det mest elegante og vakreste jeg hører. Med Blind Faith og Derek & The Dominoes ble det skapt klassikere. Som ballademaker er han sterkt undervurdert med Let it Grow, Running on Faith og Holy Mother. Layla og My Father’s Eyes er ikke akkurat tregreps musikk. Tears in Heaven er en genial akustisk låt som står som en påle. Hvis noen mener han ikke kan spille blues, hør på Driftin’, på Double Trouble og I’m Tore Down. Hør på låten Revolution, en helt annen type låt.
Clapton var den første til å donere sitt instrument til Hard Rock Cafe i London, en musikkkafe du nå finner over ele verden. Han har betydd mye for utbredelsen av den elekriske gitaren, først Gibson, så Fender (og Martin). Han var med å definere gitarlyd med Marshall-forsterkere på fullt. Han er like populær i Japan, Korea, Norge, som England og USA og spiller alltid for fulle hus.
Jeg trodde faktisk musikk handlet om melodier og tekster vi liker, ikke hvem som spiller fortest. 461 Ocean Boulevard er platen som gir meg mest av alle. Men han har mange andre og har vært innom et utall stiler, hør f.eks. på River of Tears.
Det er historieløst av norske ungdommer som har fått gå på kulturskole og musikklinja på vgs, ja, endatil lenger, fått lære seg de ulike skalaene og sitte terpe i timevis på raske løp, finansiert av foreldre og kommuner, ikke å ha fått med seg at en 15 år gammel gutt i England i 1958-59 kopierte svarte bluesplater tone for tone og var med å legge grunnlaget for det hele.
Tror ikke det plager Clapton, han har spilt med flere artister enn noen, live og på plate. Han arrangerer Cross Roads Guitar Festival og får fram andre artister. Han turnerer tett og er trolig i Norge for rundt tiende gang. Jeg har fått med meg sju, og flere vil det bli.
Om det var beste konserten her i går? Neppe. Sett på Live in Hyde Park fra 1996 på DVD, fantastisk. Og hør når han synger og spiller sammen med Stevie Winwood på NRK1 i kveld, dette er godsaker for flere enn meg.
Ta en titt her, John Hamilton heter en mann som har dokumentert Claptons produksjon over tusen sider på nettet: http://www.angelfire.com/hi/moku/index.html.
Herlig, sånn skal det lyde når det er musikken du elsker og de som spiller den. Hyggelig å lese fra en som har fulgt Clapton så lenge. Beano albumet fikk meg og andre til å lete oss tilbake i bluesens historie og hyllene er idag fulle med Clapton sine plater og mye mye mer god musikk.
Slik låter det fra en ekte troende i Claptons menighet. Men bli nå ikke fanatisk. Samlet sett har litt å by på, men enkeltvis er det forholdsvis tynne greier.
Ikke fanatisk, men husk, det er kun en hensikt med lidenskaper, og det er å dyrke dem!
For en rar diskusjon!
Jeg er absolutt ikke medlem i «Claptons menighet», men forstår ikke hvordan man i det hele tatt kan stille spørsmålstegn ved om Clapton er en gitarist! Han er en gitarist, sanger og artist. Det er da vel ingen tvil om det!
At han ikke har verdens største sangstemme, eller er verdensmester i publikumsfrieri betyr ikke at han ikke kan formidle! Det fikk jeg bevis for der jeg stod i regnet på torsdag! Jeg ble imponert over den selvfølgelige og uanstrengte måten å spille på – og likevel er det personlig og med innlevelse. Jeg sammenligner den litt med Sissel Kyrkjebøs uanstrengte måte å synge på. Og ingen påstår vel at hun er en middelmådig sanger?!
Jeg bøyer meg i støvet over alle musikere som i sin formidling blir ett med musikken, og spiller med hjertet! Da kan teknikk være teknikk aldri så mye!
… og pisking av publikum er jeg uansett litt lunken til. Jeg liker ikke kollektiv klapping på to og fire, men bare oppleve og suges inn i musikken.
Jeg var også der på torsdag, og deler dine meninger. Clapton spiller blues og vi lytter, og han formidler.
[...] Les også: For pent, Clapton! [...]
Pussy go home and sniffle!
[...] rekke store navn skapt ekstase for publikumet i det naturlige amfiet. Fra fjorårets konserter med Eric Clapton, Eagles og Patti Smiths vekkelsesmøte til Mark Knopfler og Jackson Browne året før, Neil Young i [...]