22 - Flux
Fluxfaktor
22s debutalbum lover mer enn det innfrir, men har like fullt mange fine øyeblikk.
Gåte-gitarist Magnus Børmarks nye prosjekt har rukket å bygge seg opp en svært hengiven fanbase allerede før utgivelsen av debutalbumet, men fått overraskende lite oppmerksomhet og omtale i media her i hovedstaden. Muligens faller bandets progressive og lett eksentriske pop mellom flere stoler og er vanskelig å få tak på og mene noe om for trendkåte kulturjournalister, men det er vanskelig å komme utenom at 22 debuterer med et album som er befriende annerledes enn det meste som slippes i Norge idag, og det er dessuten noe sjarmerende med et norsk band som ikke er redde for å være skikkelig pretensiøse.
Når det er sagt: Trondheimsbandets musikk er ikke i nærheten av å være så original som mange vil ha det til, og til tider legger 22 seg farlig nært opp mot utenlandske forbilder som Radiohead, Muse og, ikke minst, The Mars Volta. Etter å ha testet ut en rekke forskjellige vokalister, har kvartetten funnet en solid frontfigur i Per Kristian Trollvik (eller Fox, som han foretrekker å kalle seg), og mens fyren har et imponerende register, er det også i en del av fraseringene hans at de største likhetstrekkene til andre band ligger. Nå er det vel imidlertid mange som synes at en krysning av Muses Matt Bellamy og The Mars Voltas Cedric Bixler-Zavala høres helt prima ut, så dette blir selvfølgelig et spørsmål om preferanser.
At musikken ikke så rent sjelden gir assosiasjoner til folkehøyskolefunk er vanskeligere for undertegnede å svelge, og 22 kan i blant bli irriterende flinke for en grånende punkrocker som undertegnede. På den annen side hadde ikke denne typen musikk fungert særlig bra om de ikke hadde vært såpass dyktige musikere, og etter noen gjennomlyttinger viser det seg at bandet faktisk kan å lage gode låter også. Tittelsporet er det første som merker seg ut, funky, sprettent og hypnotiserende, med et fengende riff og et eksplosivt refreng, og selv om teksten ikke gir all verdens mening høres den bra ut sammen med musikken – forøvrig en gjennomgående tendens på hele plata
Singelen «I Am That I Am» har vært mye å høre på P3 i det siste, viser bandet på sitt mest subtile og poppete, og har et nydelig innsmigrende refreng, mens «Kneel Estate» har kul bruk av trommemaskin og partier hvor det nesten høres ut som om Fox rapper, og nok et flott refreng. «Susurrus» er på den annen side den låta hvor sammensmeltningen av The Mars Volta og Muse fungerer best, og har skivas tøffeste riff. All denne navnedroppinga får det kanskje til å virke som om 22 ikke har noe egenart i det hele tatt, men på sitt beste viser de seg tvert om som et av de mest interessante og spennende nye bandene som har dukket opp i den norske popfloraen på en stund.
Personlig opplever jeg likevel at 22 lover mer enn de innfrir, og fremdeles har litt å gå på i låtskrivingsprosessen. I flere av de øvrige sporene blir Fox’ stemmeakrobatikk og Mats Paulsens allestedsnærværende slap-bass i overkant enerverende, låter som »Gotodo» og «Loopwhole» oppleves som masete, uengasjerende og formulaiske, mens «Power Is So Yesterday» og avsluttende «Abdomental» blir for lange, intetsigende og begivenhetsløse.
I sum er Flux et svært lovende debutalbum, og det er bare å krysse fingra for at bandet rekker å spisse uttrykket sitt ytterligere og virkelig får ut sitt fulle potensiale i neste runde.
Glenn Olsen
Tags: 22, anmeldelse, Flux, Glenn Olsen, Lydverket
Folkehøyskolefunk sier det meste, skjønner akkurat hva anmelderen mener med det
Folkehøyskolefunk?? Okeeeei.. Typisk at en gammal punker sier det, haha. Det vil vel alltid være sånn, man blir lett «straffet» for å kunne instrumentet sitt.
Alt jeg vil si er seffla farga av at jeg er hardcore fan av 22, men jeg har en god dose selvinnsikt. Muse og Mars Volta-referansene er sterkere på Flux enn på tidligere E.S.P. – nå skjønner jeg endelig hvorfor Mars Volta har blitt dratt opp gang på gang. Men nå vil jeg ikke mene at Fox er så tilnærma Cedric. At han til tider heller mot Matt Bellamy kan jeg gå med på, det er forsåvidt bare å dra lenge nok på orda, og høre litt over gjennomsnittelig dramatisk ut.
Du skriver mye bra her, Glenn! Men du gjør jobben din ganske enkel ved å avfeie Gotodo og Loopwhole som masete, samt P.I.S.Y og Abdomental som intetsigende og begivenhetsløse. Var ikke du gammal punker a? Og hva med punk er det som ikke er jævlig masete samtidig som nettopp intetsigende og begivenhetsløse?
Det uansett morsomt for en fan å lese hvordan folk opplever 22, og hvilke elementer som trekkes sterkest frem hos den aktuelle lytteren.
du liker ikke lange låter med andre ord? Du må jo skjønne det at det fins musikk utenfor p3 listene!
Joda, jeg liker godt lange låter, og har et nært forhold til band som Motorpsycho, Mogwai, Godspeed You Black Emperor, Tortoise, etc. Det meste av musikken jeg liker befinner seg dessuten langt utenfor spillelistene til P3. Skjønner imidlertid at jeg ikke har redegjort godt nok for hvorfor jeg ikke har helt sansen for akkurat disse lange låtene, og det beklager jeg.
Syns Glenn Olsen har skrvet en god anmeldelse her jeg!
Skjønner godt at han skriver at power is so yesterday og abdomental er lange og «ikke umiddelbare» låter, men Flux trenger dem. Har hørt på plata over 20 ganger siden den kom og det er en av de beste Norske utgivelsene jeg noen gang har hørt.
22 tørr å tenke utenfor boksen, og spør du meg har de et helt eget sound/nytenkende rytmisk forståelse som gjør de til noe eget og ikke muse/mars volta osv… Dette bør de bli hedret for siden mye av annen Norsk musikk er utrolig kjedelig – gammeldags og veldig safe`t!
De er det bandet i Norge for tiden som uten tvil har størst internationalt potensiale.
Jeg syns plata har en fantastisk dynamik, en energi og en nerve som bare 22 kunne ha laget.
Uansett så er anmeldelsen bra og mennesker forblir uenige om visse pungt, så i mine øyne er Flux en sterk 5`er!
Patetisk av han å si att Gotodo og Loopwhole er Masete og uengasjerende.
Og dette med slap bass, for å si det sann, Jeg har ikke hørt ett sekund i plata der han slapper.
Og PISY og Abdomental er kanskje lange, men må vere lange for å vere så gode som de er.
Hei Anders!
Det har visst vist seg å være en misforståelse det der med slapping’en. Får ta selvkritikk på det, men synes nå uansett at bassen til tider er enerverende, samme hvordan han spiller på den.
Utover det så forbeholder jeg meg retten til å synes akkurat hva jeg vil om låtene på denne plata, så får du heller velge hvorvidt du gidder å lese det jeg har skrevet.
Ha en fortsatt fin kveld!
Anbefaler deg å høre låtene du ikke likte 2 ganger til å tenke over om de var så dårlige…
men ellers fin anmeldelse, det skal du ha
Så enig så enig med anmelder, skjønt 4 på terningen er å ta for hard i, en helt nøytral 3 på terningen rekker i massevis. Du satte fingeren nøyaktig der det svir mest, egenart. En ting er å la seg inspirere av andre band, en helt annen ting er å ta det så langt at man bedriver en form for kollektiv selvutslettelse. Bandet har jo ingen egen sjel!
Hva «Fox» angår, bra register som nevnt, potensiale som bare fy, men hallo..lag deg ditt eget alter ego istedenfor å rippe REM/Mars Volta/Muse til en ugjenkjennelig kombo av intetsigenhet. Dette er forresten noe som går igjen i hele albumet. Hvordan har så mange talenter ikke klart å komme opp med noe annet enn en slags tribute plate til sine etablerte musikalske helter?
Det eneste som er nyskapende med denne plata er at den er norsk, alt annet har vert gjort før og bedre i utlandet. Men hey, kudos til dem som prøver. Med litt tid og en bedre produksjon så klarer de forhåpentligvis å komme opp med noe som virkelig er originalt.
Men, men.. har gutta innovertiss?
He he he he, der scora du, ass! Godt å ha en artigper her også, kudos… .. .
Bandet er forsåvidt greit nok det, men ufattelig kjipt at de dresser seg opp som ninja turtles.
Ja, helt drøyt jævlig. Image-fail til den helt store gullmedaljen. Skjønner ikke greia med barbiedukke-coveret heller. Grusomt.
Først og fremst god anmeldelse Glenn. Saklig, subjektiv og gir inntrykk av at anmeldern har gjort et ærlig forsøk på å sette seg inn i den dimensjonen 22 tilbyr.
Selv om jeg ikke er enig i det meste av kritiken, er mye av den likevel gyldig i lyset av et førsteintrykk.
Som en mykbarka fan har jeg med tiden mistet all 22-kritisk sans og nøyer meg med å nyte uhemmet alt de har å by på, og gjerne litt til.
Takk skal du ha for et fiskt perspektiv.
Til all usaklig kritikk har jeg bare dette å si: All PR er god PR.
Dessuten kan vel alle være enige om at smaken er som baken: Delt i 2, og noen ganger full av dritt. Helst den størkna seige typen som ikke vil slippe taket.(undertegnegnede intet unntak)
En ting jeg kan være enig i er at de har et stort potensiale og et stykke igjen før de er i mål* *Hvis målet er musikk som engasjerer en hel værden*