Tindersticks: Falling Down a Mountain

[4AD / Playground]

Tindersticks har forlatt skranglerocken til fordel for seg selv og lyd, lyd og atter lyd. Heldigvis.

Her er en dårlig bevart hemmelighet: Ingen vet helt hva Tindersticks spiller, sånn sjangermessig. Ikke at folk ikke har prøvd å beskrive det, tvert imot. I og med at de aldri har gitt ut en dårlig skive er Tindersticks en favoritt blant musikkjournalister over hele Europa, og i plassbesparingens navn har mange av disse tydd til ikke-beskrivende, eller i verste fall direkte misvisende merkelapper som «lounge-rock» eller «melankolsk kammerpop». Faktum var alltid at Tindersticks balanserte imellom så mange sjangre (rock, croonerballader, jazz, mariachi, you name it), og i tillegg var så preget av Stuart Staples’ særegne vokal og Dickon Hinchcliffes særegne strykerarrangementer at det å sette dem i bås ble litt meningsløst- siden ingen andre noensinne ville få bruk for den båsen igjen. Slik fikk man verdens eneste mesterverk innen orkestrert depresjonstøyrock (Tindersticks I), nittitallets beste engelske soulskive (Simple Pleasure) og det av mange meget etterlengtede Curtains.

Mye av grunnen til at bandet kunne være en så allsidig og velfungerende maskin var utvilsomt at de hadde seks distinkte medlemmer som alle dro i hver sin retning, men som også tilsynelatende kunne dra svakere på kommando. Så lojale var Tindersticks til hverandre, at de i 2001, da trommis Al Macaulay ikke kunne turnere grunnet sykdom, omarrangerte hele katalogen sin til å fungere uten trommer heller enn å bruke gjestetrommis. I 2003 ble de oppløst. Trodde alle.

Så, for to år siden, kom det plutselig en ny skive, The Hungry Saw. Bandet var plutselig halvert, og skiva høres i ettertid ut veldig som det den var: Tre karer som pleide å være med i Tindersticks som koste seg litt i studio. Det litt overjordiske ved bandets tidligere skiver var borte. Musikken gjennomsyret ikke alle porer i lytteren slik den hadde gjort. Menneskene Tindersticks var virkelige, og musikken virket kun som et aspekt av dem, heller enn omvendt.

Dette er kanskje en historie litt i lengste laget, men det er viktig å understreke hva det er Stuart Staples & co forsøker å finne tilbake til på Falling Down a Mountain. De har fått seg ny trommis i Earl Harvin og ny gitarist og kormann i David Kitt, og selv om Harvin ikke imponerer utover den nydelig jazza åpningslåta er det klart at Kitt var et kupp. I likhet med Hinchliffe er tenoren hans en velkommen tonic til Staples sin baryton-gin, men utover dette har han også en halvbrisen og avslappet timing som på umiskjennelig tindersticksk vis klarer å være lystig og litt trist på samme tid.

Det er åpenbart at bandet vil tilbake til seg selv med Falling Down a Mountain. Borte er den nedstrippede skranglefolken fra The Hungry Saw; her skal det være lyd, og mye av det. Strykere, blåsere, kubjeller, allsang og ride-symbaler. I deres iver etter å vise at de klarer alt de klarte før leverer de derimot noe ikke har gjort på femten år: en sprikende skive. Ikke siden 1995 har de vært så ufokuserte lydmessig. Man får jazz, klassisk rock, gammeldags r’n'b og et mislykket forsøk på å gjenskape en av de legendariske duettene Staples sang med ymse kvinner fra 95-98, blant annet. Litt av moroa ved Tindersticks allsidighet var alltid at de ikke var så ivrige etter å vise den frem: Ett album funket på en måte og annet på en annen. Det kan ironisk nok virke som om Tindersticks i sitt forsøk på å vise at de er tilbake har vist at de ikke helt er det ennå.

Sprik eller ei er det dog en feiende flott skive, full av den type overveldende patos, musikalsk arroganse og inderlig lengsel som ledsaget nittitallets kanskje beste band hvor hen de gikk.

Peter Vollset

Tags: anmeldelse, falling down a mountain, Peter Vollset, Tindersticks