- Får Simon & Garfunkel til å se ut som Ramones
Pitchfork har vært på Roskilde, og rapporterer om norske band sine opp- og nedturer.
I sin gjennomgang av årets Roskildefestival har det toneangivende musikknettstedet Pitchfork viet mye plass til de norske innslagene. På godt og vondt.
Reporter Paul Thompson starter gjennomgangen med Serena-Maneesh sin konsert. Thompson innrømmer at han liker Serena på plate, men at han aldri har elsket bandet. Men konsertversjonen av gruppa frembringer sterkere følelser:
- Live, however, they churn and smear, wrenching drops of melody out of a chord or two, skriver Thompson for Pitchfork.
I Casiokids sitt tilfelle skriver Ryan Dombal at han mistenker Roskildepublikummet for å sluke det meste rått.
- Er Roskilde gærne etter alt som står på scenen?! Alt kan jo ikke være awesome, eller? spør reporteren.
Dombal innrømmer at han synes Bergenbandets konsert var gøy, men bandets lystighet irriterte, og han konkluderer med at beundringen fra publikum ikke føltes som om det var helt fortjent.
- Får Simon& Garfunkel til å se ut som fuckings Ramones
Sitatet over er innlemmet i Pitchfork sin vurdering av Kings of Convenience. Skribent Ryan Dombal skriver at en konsert med Kings of Convenience, eller «lords of quietcore» som han beskriver duoen som, er nødvendig i en firedagers fullstappet campingfestival. Men KoC får refs for å be publikum om å synge lavere under allsang.
- Det blir bare tåpelig, skriver han.
- En krysning mellom Grace Jones og Lady Gaga
Heller ikke våre hjemlige elektronika-ambassadører fikk full pott. Prins Thomas får kritikk for å ta for lenge før han nådde klimaks. Vi lar journalist Paul Thompson beskrive det selv:
Thomas’ set, a little too heavy on the stretch-to-infinity synths and not-quite-house rhythms, took a bit too long to get going. But by the end, after a trip through Caribou’s «Sun» and a horn-y funk number that couldn’t possibly miss, anybody looking for a nap had moved on.
Thomas’ makker ved flere anledninger, Lindstrøm, ble også vurdert av nettstedet for sin konsert med Christabelle.
- Et av de rareste live-showene jeg noensinne har sett, skriver Thompson. Lindstrøm vekslet mellom å gurgle gjennom en pitch-shifter og pøse ut gigantisk space-disco fra evigheten, skriver han, mens Christabelle beskrives som en krysning av Grace Jones og Lady Gaga.
Hvilke band kom best ut av oppsummeringen? Kongolesiske Staff Benda Bilili, Sveriges Robyn og legenden Prince høstet flest positive adjektiver fra Pitchfork sine blaserte skribenter.
Tags: Casiokids, kings of convenience, lindstrøm & christabelle, Norge, Pitchfork, Prins Thomas, Roskilde, Serena-Maneesh
Herre min hatt,
at dykk brukar tida til å repportere kva ein gjeng med hipstere mein om musikk, det er heilt uforståeleg! Prøv å tenkt på kor lite substans det ofte er i det pitchfork skriv, så er det 96% som omhandlar ikkje musikk. Dessverre så er det slik at fleire og fleire musikkskribenter tek til seg den stilen, uten å ta til seg sin egen stil, og uten å stå for nokon meiningar med substans i. Kva mein lydverket om Pitchfork? Hadde vore meir interessant å høyre.
^ Enig! «Blaserte» var et beskjedent ord… Det har blitt så stort å skrive ovenfra og- ned tekster i disse «cred-blekkene» og -nettstedende at journalistikken helt har mistet sitt inhold, og vi ser, som på så mange andre arenaer, at individet- her; skribenten, er den som eeegentlig er i fokus. Trist. Håper dere aldri henger dere på den trenden.
Også enig. Som det sies på YouTube.. der gikk to minutter av mitt liv ut av vindu. Jeg bryr meg veldig lite om hva en Pitchfork-journalist mener om disse konsertene, selv om jeg liker alle artistene. Vet det er sommer, men ser heller mer interessante artikler fra dyktige Lydverket
Synes Pitchforks anmeldelsen var en reality check for norske artister. Har aldri lest Pitchfork, men måtte si et lite Amen, da jeg leste det lille de hadde å si om f.eks Casiokids. Sannheten er jo at banda som ble nevnt ikke er verdt å nevne internasjonalt, med untak av “lords of quietcore” som fortjener en linje eller to. (men ikke mer)
Morsomt at dere spør om hva Lydverket synes om det hele. Lydverket har jo en fantastisk evne til å få dølle norske bande til å framstå som spennende og orginale osv osv. 5ere og 6ere på terningen blir gitt over en lav sko. De har jo ikke som oppgave å få fram god musikk, men det beste av norsk populær musikk. (hvor det er svært lite å ta av)
Kings of Convenience var jo det store høydepunktet på Roskilde sammen med Prince og Them Crooked Vultures(si hva du vil om Hove-konserten, publikummet der er uansett en gjeng med hippster-kids som ikke har baller til en ordentlig musikkfestival som Roskilde og ikke baller nok til musikken heller).
Pitchfork er jo en ren hypemaskin. Viste dere virkelig ikke det?
Det at Pitchfork er en hypemaskin. Det får så være. Virker som at Lydverket menigheten er litt snurt for at de ikke regnes med i denne hypemaskinen. Men kansje en vakker dag står det i PF. «The Bergen wave is sooo 2010, look out for the Stavanger rave»
Til opplysning: Det har berre vært ei bergensbølge og den slo mot land i 2002 omtrent. Det har riktignok vært fleire perioder der band frå Bergen har gjort seg bemerka utenfor Bergen, men begrepet «bergensbølgen» kan aldri seiast å vera «..sooo 2010″. Den er meir «soo 1999″.
Musikksjangeren eller epoken «bergensbølgen», meiner eg å hugse var Einar «engelen» Engelstad i Bergens Tidende som første gong brukte og begrepet går tilbake til lenge før Kings of var påtenkt. Erlend Øye spelte gitar i Peachfuzz og var eit av få «bergensband» (Peachfuzz budde og opererte i Manchester, men bestod av 3 nordmenn og ei engelsk jente. Jentene starta Tiny Too når Erlend begynte med KoC). Dei fekk først oppmerksomheit i Norge etter at Dagbladet gjorde ein sak på dei, fordi NME hadde påstått at dei var det neste store. Og som den gong då, dreiv norske musikkjournalister med rip-off frå utenlandske musikkmagasiner, slik dei også gjer i dag. Dei (norske musikkjournalister) evner aldri sjølv å finne nye stjerner, fordi dei er alt for opptatt med å lese notiser frå NTB, sjekke facebooksida si, eller lese engelske musikkblader for å sjekke kva andre måtte meine. Her er ikkje Lydverket, VG, Dagbladet eller andre norske såkalla musikkjournalister noko unntak, bortsett frå tre personer: Harald Are Lund og Sigbjørn Netland i NRK og tidligere nevnte Einar Engelstad i Bergens Tidende. Resten kan ta seg ein bolle!
Hør hør! Godt at du korrigerer i forhold til «bergensbølgen». Gjentatte ganger fristes media til å hype opp helt middels (nye) artister til å være en del av en ny bølge. Men det har bare vært èn bølge. Resten er etterdønninger.
«Det har berre vært ei bergensbølge og den slo mot land i 2002 omtrent.»
Eh… Det der var i så fall bergensbølge nummer to. Den originale bergensbølgen var tidlig på nittitallet, og besto av band som Pogo Pops, Barbie Bones, Chocolate Overdose, Pompel & The Pilts mm. Det kan godt være at det var Engelen som brukte begrepet først, men det var i så fall en gang for nærmere tyve år siden.
Hm, mulig at jeg misforstod deg og at vi er enig.
Kan jeg få litt omtale av ADJAGAS ? Hva er spesielt med deres musikk ? Hvor høy er kvaliteten ? Er musikerne gode ? Er det noe for framtiden ?
Greit at norske artister ikke er bra, og at vi trenger å høre det ærlig sagt. Men det er noe med hipster- sjargongen som frastøter meg. å skrive om et credmagasin, er å gi cred til det. punktum
all «kred» forsvinner med en gang ordet blir brukt. tror aldri jeg har lest eller hørt i utlandet at feks nick drake er kred. tulleord som kunst burde spares for
«krednettsted» står det, hva i allverden betyr det. Greit nok nok man bruker ordet muntlig, men skriftlig ser det bare teit ut.
Takk Nix! Å snakke om musikk er som å danse til arkitektur var det en eller annen som sa.
Det er åpenbart at Pitchfork vekker sterke følelser i både kjærlig og hatefull retning – det er naturligvis det som gjør det til et av verdens mest innflytelsesrike nettsteder. Så får man heller se bort fra skjermen i vemmelse idet det fryktede ordet «kred» dukker opp. Det er uansett oppsiktsvekkende at det norske fokuset fra Roskilde-rapporten var såpass sterkt, og det bør være interessant for musikkelskere såvel som artister å få korrigert vår hjemlige virkelighetsoppfatning utenfra fra tid til annen.
@bj: Det var Elvis Costello som i sin sa at «å skrive om musikk er som å danse OM arkitektur». En temmelig håpløs påstand som jeg tipper han angrer på fra tid til annen, pretensiøs som han har blitt på sine gamle dager, der han komponerer balletter for Deutsche Grammophon med venstrehånda og skriver lange musikkartikler for Vanity Fair, Rolling Stone et al med høyre. Hva annet skal man danse om, liksom?
Takk for oppklaring av mitt «mitt sitat tatt fritt ut fra hukommelsen». Har ikke så mye formeninger til det Castello har gjort før eller nå. Har heller ikke lest noen av hans musikkartikler. (men siden han liker å skrive om musikkt, sa liker han tydeligvis også å danse om arkitektur). Selv kan jeg heller anbefale alle til å heller danse til musikk. (det å bare nikke med en øl i hånde er passe