Roskildes Orange Scene noen minutter over ti på kvelden, søndag 4. juli. En beskjed om at publikum bes ta hensyn til at artisten ikke ønsker å bli fotografert, ruller over storskjermene. På scenen står et kobbel teknikere på to og fire bein. Den ene musikeren etter den andre kommer ruslende, for så å forsvinne igjen. Først en kordame, så selveste Sheila E – Prince’ stjernetrommis fra 80-tallet, og til slutt en ruvende munnspiller som med djevelsk glis blåser forventninger i publikum.

Kvart over ti er omsider teknikerne ferdige. Hele bandet er på plass og begynner å spille. Vi kjenner igjen introen til ”Let’s Go Crazy”, og der entrer det lille popgeniet scenen. Da ramler det med ett en tekniker inn fra venstre. I noen sekunder romsterer en tykkfallen danske ved en av monitorene, og lager en nesten skandaløs start på sommerens mest omtalte konsertbegivenhet i Skandinavia.

Hjertebankingen over teknikeren gir seg raskt, men det er likevel et forvarsel om at det er en uperfekt utgave av Prince som har inntatt en konsertscene for første gang i 2010. Ikonet som er kjent for sin perfeksjonisme, sitt kontrollbehov og sine gjennomkoreograferte show, har kommet for å vise seg fra en menneskelig og upretensiøs side. Han er ikke her for å promotere et nytt album (hans 27. studioalbum, ”20Ten”, er kun tilstede i coverarten som er trykket på den hvite overdelen han bærer) eller vise fram et show øvd inn til siste detalj. Han er her for å gjøre en festivalkonsert med en gjeng lysende musikere og en bunke klassiske låter.

Klassiske låter, ja. Etter feststarteren ”Let’s Go Crazy” følger ”Delirious”, ”1999”, ”Little Red Corvette” og “Controversy”. Det er som vi er på ”Purple Rain”-turneen en gang i 1984/85, og man må klype seg lett i armen. Skjønt det mangler litt på at framføringen er av like klassisk kaliber. Prince’ band anno 2010 trenger tid for å bli varme i trøya. Man kan høre at dette er deres første konsert av året, og innledningsvis mangler det både trøkk og volum. Lyden er heller ikke perfekt.

Både band og publikum begynner å løsne i en funky og lang ”Controversy”, som smeltes med blant annet Chic’s ”Le Freak”. Det er her Prince for alvor avslører kveldens jeg; den blide og kommuniserende entertaineren. Han som roper ”Denmark, do you like funky music?” mens han danser, blunker, strutter og flørter. Han som byr på avslappa sjarm og naturlig kulhet framfor stram regi. Han som ber om at scenelyset dempes slik at han kan se publikum.

Det er en naturlig varme over Prince denne søndagskvelden på Roskildefestivalen. Kanskje han instinktivt forstår at det 80 000 slitne festivalgjengere trenger er en helende hånd, ikke en stram pisk. Kanskje er han bare blitt mykere med åra. Det er i alle fall mennesket bak myten som trer fram ettersom konserten skrider fram. Et menneske man aner har gleder og sorger som alle oss andre, gode og dårlige sider. Det er tanker som det aldri tidligere har vært plass til om den perfekt iscenesatte popguden.

Prince og Sheila E har en historie tilbake til 80-tallet da de var elskere, råskinn og sexdyr. Når de gjør ”Take Me With U” på den Orange Scene er bankende underliv erstatta med bankende hjerter. Gitaristen Prince er alene i spotlighten på en fjærfunky ”Guitar” før han forlater scenen og overlater mikrofonen til koristen Shelby J; en hårløs soulengel med den stemmen og 100 prosent sceneintegritet.

Det som kunne vært et kjedelig pausenummer med en cover av Sarah McLachlans ”Angel” blir til en sakral hvelving over Roskilde. Gospelfeelingen fortsetter når far sjøl kommer tilbake på scenen og sammen med Shelby duetterer Bill Withers soulsviske ”Lean On Me” på dempet og smakfullt vis. Prince covrer seg sjøl med en lett utflytende utgave av ”Nothing Compares 2 U” før han henvender seg til publikum og spør hva folk vil ha nå; ”Jazz or funk”. Han har selvsagt selv svaret; ”we’ll stay in church”. Og dermed framfører Prince ”Purple Rain” på Roskilde denne julikvelden. Det er smått uvirkelig, men alvoret og inderligheten til den lille der oppe er høyst virkelig.

Han kommer tilbake for en halvtime med ekstranummer-jamming. Hele den svarte musikkarven skal brettes ut. Han har selv vært med på å forme den. Prince anno 2010 plasserer seg ydmykt inn i en historie han er stolt av å være en del av. ”Real music by real musicians” fastslår han. Prinsen hyller den avdøde popkongen når Jacksons ”Shake Your Body (Down To The Ground)” introduseres med ”this is for my friend”. Jammen kunne kanskje vært bytta ut med flere av hans egne låter, men det er vanskelig å være kald når det oser spilleglede og upretensiøst overskudd fra scenen.

Når så den klassiske åpningslinja ”you don’t have to be beautiful to turn me on” kommer fra leppene til mannen som skrev den, eksploderer festivalplassen i glede. ”Kiss” er prikken over i’en. Det kommer enda litt mer etter det. Litt unødvendig, men typisk nok for Prince på Europa-ferie sommeren 2010.

Håkon Moslet

Dette spilte Prince:

Let’s Go Crazy
Delirious
1999
Little Red Corvette
I Like Funky Music
Controversy
Le Freak
Why U Wanna Treat Me So Bad
Take Me With U (with Sheila E.)
Guitar
Angel (cover Sarah Mclachlan)
Lean On Me (cover av Bill Withers)
Nothing Compares 2 U
Purple Rain
Mountains /Shake Your Body/Everyday People/I Want To Take You Higher
Kiss
Dance 4 Me

Tags: anmeldelse, Festival, håkon moslet, Live, Orange Scene, Prince, Roskilde