Svenske Axel Willner, heretter The Field, lager ikke akkurat den typen musikk som skriker etter oppmerksomhet. Med stort sett nærmere ti minutter som utgangspunkt for hver låt, gjør The Field ofte så få grep som mulig på den tiden han har til rådighet. Dermed er det i utgangspunktet enkelt å la årvakenheten og fokuset på lyttingen falle fra, men The Fields musikalske univers er ment å være slik.

Sånn sett er The Looping State of Mind årets kanskje mest avslørende albumtittel. For man får som det står på innpakningen: Loopende, psykedeliske elektroniske lydlandskaper som må synke inn i kroppen og underbevisstheten av seg selv. På Brian Eno-aktige «Is This Power», følger en seig basslinje deg gjennom nattemørket, mens det trengs nesten elleve minutter med spacedisco-magi i «Arpeggiated Love» før den repeterende tekstlinjen «I love you» tør å bli tydelig.

På sitt aller beste er The Field drømmende klubbmusikk som skapt for kveldsturer i kosmos. «It’s Up There» er så dansbar og velskrudd at man helst skulle ønske den dro seg ut i minst fem minutter til.

Selv på sitt kjipeste og mest uangripelige imponerer The Field med sin langdradde elektronika. Kroneksempelet på dette, «Sweet Slow Baby», låter som om hvilken som helst chillwave-låt skulle gått i lås på platespilleren din, der det samme uferdige riffet loopes om og om igjen i over ni minutter, mens vokalsporet på umerkelig vis klarer å snike seg inn i bakgrunnen.

The Looping State of Mind er tilbakelent og innadvendt. The Field forsøker ikke å sjokkere noen som helst med sine ideer. Men med sine evinnelige loops og teft for det antydende melodiøse, er dette et av de aller beste alternativene å ta med deg inn i høstnatta.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Kim Klev, Looping State of Mind, Lydverket, plate, the field