Har man fulgt Sandra Kolstad siden «Freudian Slip» ble Ukas Urørt i februar 2010, har man kunnet bevitne et massivt veiskille. Der hennes debut-EP All That We Are er et tilnærmet stereotypisk eksempel på sukkersøt og klassisk pianobasert popmusikk, har hun på sin årsferske platedebut Crux tatt et enormt steg inn i en helelektronisk verden fylt med industrielle rytmer og usannsynlig kjølige synther. I platesammenheng er parallellen til selveste isdronningen hva drepende kjølig electropop, Fever Ray, svært åpenbar, hvor hennes nydelige vokal ofte gjemmes i filtre som får henne til å låte direkte umenneskelig.

På Klubbscenen er det i stor grad dette utgangspunktet man blir servert fra starten av, deriblant «Fire Burn, Blood Flow». På tross av å være heldekket i hvite klær, blek hud og platinablondt hår, viser det seg dog fort at Sandra Kolstad har langt flere menneskelige trekk enn sin maskerte storesøster. Ikke bare er låtmaterialet klubbet opp og gjort langt mer utadvendt for anledningen, men isdronningen selv viser også en ekstrem hengivenhet overfor publikum. I så måte fremstår Kolstad som en slags krysning av Sveriges to ytterpunkter hva electropop angår, der Fever Rays mørke og kulde blandes med Robyns forkjærlighet for skamløse popelementer (Kolstad er for så vidt også slående lik Robyn rent fysisk).

Sandra Kolstad ser heller ikke ut til å ha noe problem med å blande inn elementer fra den vestlige kulturs mørkeste sider. At både hun og hennes to kompanjonger er ikledd utelukkende hvitt, og med det fremstår som en slags hipsterifisert versjon av det ekstremt lite kredible klubbkonseptet Sensation White, er bare en side av saken.

I tillegg velger de å bringe med seg inn på scenen en vaskekte bodybuilder til å posere mot slutten av settet; autentisk gjennomført med tribaltatoveringer, babyolje og kun en trang, sort boksershorts. Det hele avsluttes med to låter som skrus enda flere hakk inn mot hardbarka techno, inkludert gode, gammaldagse Ibiza-synther og dubstepbeats. Sandra Kolstad står med ett fram som kredhorenes portal til en mørk, iskald og festdopbefengt klubbverden.

Sammenligningen med både Fever Ray og Robyn er nok noe snill, ettersom en del av hennes låtmateriale vil slite i konkurranse med deres, men Kolstad har en så stor selvsikkerhet ved og intelligens i det hun gjør at det er vanskelig å ikke elske henne bunnløst.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, festivalsommer 11, Kim Klev, konsert, sandra kolstad, øyafestivalen 2011