The Mars Volta - Hovescenen, Hovefestivalen
En blodfanodyssé
Med en setliste kun for sine aller mest dedikerte fans distanserer The Mars Volta seg fra både sine øvrige tilhengere og det resterende publikummet.
Ærlig talt har jeg alltid vært svak for The Mars Volta. Samtlige av deres plater har hatt flere låter der poptendenser, pretensiøs progrock, jazz og søramerikanske rytmer har ført til flere sterke låter, men en blodfan har jeg aldri vært.
På en festivaljobb er det ofte et naturlig valg for band og artister å i det minste velge noen låter publikum muligens kan ha hørt. The Mars Volta valgte imidlertid på kveldens nest siste Hovescenekonsert å dykke ned i karierren på jakt etter flere låter som sjeldent tidligere har sett dagens lys. Med andre ord har Omar og Cedric valgt ut konsertkutt som utelukkende er til for å belønne blodfansen.
Muligens en hyggelig gest, men også et sikkert valg; det er sjeldent den virkelige blodfansen stiller med kritisk sans i festivalbagasjen. Det er ikke utenkelig at bunten helt nærmest scenen virkelig setter pris på Omar Rodríguez-Lopez’ tilnærmet konstante og uengasjerte gitaronani, samt vokalist Cedric Bixler-Zavalas, for anledningen, vel og merke, ikke spesielt imponerende sangstemme, i tillegg til deres uengasjerende setliste.
Det hjelper heller lite at bandets to overhoder den siste tiden har valgt å skifte ut store deler av backing-staben. I forkant av deres forrige studioalbum, Octahedron fra 2009, valgte de å gi flere av medlemmene fyken, især dem med ansvar for blåsere og lignende, ettersom albumet skulle være «akustisk», noe det på ingen måte er. Spekulativt, jovisst, og en indikasjon av at det lukter surt av sjelene til The Mars Voltas kreative lagledere. Det virker heller ikke som om engasjementet fra den nåværende lineupen er på et nivå man kan forvente, all den tid to av medlemmene bruker mesteparten av tiden på å stirre inn i hver sin MacBook.
På tross av at kveldens konsert først og fremst står i kjedsomhetens tegn, så finnes det likevel noen få lyspunkter. Når det direkte ypperlige åpningssporet til The Mars Voltas debutplate, «Son et Lumiere/Iniertiatic Esp», får avslutte tre altfor lange kvarter forlater man det hele med i det minste et godt minne. Sannheten er dog dessverre den at selv ikke fremførelsen av denne låta ville stått seg i en konkurranse med albumversjonen. Trolig burde jeg ikke, men jeg velger likevel å leve i troen: The Mars Volta kan virkelig bedre enn dette.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, festivalsommer11, hove, Kim Klev, konsert, The Mars Volta
[...] The Mars Volta – Hovescenen, Hovefestivalen [...]
Hvilke låter spilte de?
lenger bilder?
Ikke overrasket… begynner vel å bli litt utdatert
Mars Volta utdatert?? Hvilken planet bor du på?
Ehh.. Hæ? Hvis det er ett ord som beskriver Cedric Bixler-Zavalas stemme, så er det nettopp «imponerende». Er for øvrig dypt uenig med anmeldelsen. Jeg er selv ingen stor Volta-fan, men likte gårsdagens konsert svært godt.
Og det heter forresten «vel å merke», ikke «vel og merke». Såpass grammatisk kunnskap burde vel en musikkjournalist kunne påberope seg? Spesielt hvis den musikalske kompetansen er gjennomsnittlig…
Sto å ventet på Kaizers Orchestra som skulle spille etter Mars Volta, møtte opp uten å vite noe om bandet. Fyyy, for en dårlig konsert. Den var både kjedelig, langtekkelig og vokalen var regelmessig sur!
Betingelsene for TMV på en festivalkonsert kontra deres andre konserter utenfor festival sammenheng er svært dårlige. Å gi TMV 45 minutters spilletid yter ikke rettferdighet ovenfor et band som vanligvis vil bruke mye tid på jamming innimellom låtene deres, slike konserter kan ofte vare i 3-4timer. Da sier det seg selv at de ikke vil klare å utfylle sitt fulle potensiale på 45 minutter.
Og Octahedron er ikke det mange forventer av et «akustisk» album men det er heller ikke meningen la meg få sitere vokalist Cedric Bixler Zavala
«We know how people can be so linear in their way of thinking, so when they hear the new album, they’re going to say, ‘This is not an acoustic album! There’s electricity throughout it!’ But it’s our version. That’s what our band does — celebrate mutations. It’s our version of what we consider an acoustic album.»
For meg er TMV et av de eneste bandene som eksisterer idag som faktisk er innovative og våger å gå nye veier med musikken. De kommer aldri til å gjøre det du forventer av dem, den uforutsigbarheten er noe jeg ikke har sett hos noen andre av nåtidens band. Det er noe som bør hylles istedenfor å bli møtt med skepsis og avsky.
Jeg har sett TMV fire ganger, og ikke på én eneste låt i løpet av de fire konsertene klarte Cedric å synge reint mer enn tre stavelser av gangen. Utrolig dårlig vokalist, og et sabla dårlig band som klarte å vri av seg én bra plate før de forsvant opp i rumpa på seg selv.
For en forferdelig rævva kommentar? Herregud, totalt uenig.
Har du Røykt maling?
Kun en bra plate? Utrolig dårlig vokalist? Forsvant opp i rumpa på seg selv?
Du er på bærtur og burde ikke kommentere på ting du tydeligvis ikke har peiling på. Jeg tror ikke et sekund på at du har sett de live 4 ganger.
Kim Klev, skjønner ikke at du får lov til å ytre dine meninger om musikk i det hele tatt. For ente gang beviser du at du har null peiling. Btw, bildet ditt sier vel det meste.
enig med anmelder. bortsett fra at jeg kanskje vil gi en karakter dårligere. hilsen en fyr som liker the mars volta ganske godt.
Tydeligvis ikke.
Noen minutters googling kunne forbedret denne lettbeinte musikkjournalistikken minst 3 hakk:
1. De dykket ikke «ned i karierren på jakt etter flere låter som sjeldent tidligere har sett dagens lys», de spilte ferske låter fra det kommende albumet. Noe fans ofte setter pris på, men som gjerne går over hodet på den gjengse festivaldeltager. Tøft gjort av bandet å ikke kjøre safe, og naturlig at de ønsker å spille nye låter.
2. Ja, de kan bedre enn dette, i hvert fall vokalmessig. Siterer Cedric i etterkant av konserten: «sorry about my performance in norway. its hard to get warmed up in dusty dry places. it usually cripples my voice and keeps me from hitting stuff i can usually hit in a humid and hot environment. i promise a better show in helsinki. i am only human and i have never considered myself a bitchin vocalist. i make major mistakes all the time. i am not super human.»
3. Det er bare «bandets to overhoder» som faktisk er The Mars Volta. Backingbandet er altså ikke medlemmer som kan få fyken, de er musikere som ikke lenger blir innleid når de ikke trengs, eller når det er behov for nytt blod. TMV er kjent for å forandre seg for hvert album, de er kunstnere, ikke konformister.
March Volta er et dritband!! Likte de før men nå syns jeg de suger maks!
[...] svar på Led Zeppelin”. Det var det en tilfeldig fyr kalte The Mars Volta kun få timer før deres irriterende konsert på Hovefestivalen i fjor. En påstand uten særlig mye bakkekontakt, men jeg kan forstå hvor den [...]