Et av mange norske band som har prøvd å komme seg ut og vekk (Fotomontasje: Lydverket)

Norske artister prøver hele tida å få det til i utlandet. Er ressursbruken bortkasta, eller bør man prøve enda hardere? Det skal ukas elsk eller hat-panel avgjøre, og du må være med å bestemme!

I januar 2010 er det fokus på Norge under europas største musikkbransjetreff, Eurosonic. Tilsammen 21 norske artister og band skal vise seg fram og kanskje få oppmerksomhet fra folk utenfor hjemlandet. Men mange har prøvd dette før Donkeyboy, Harrys Gym og de 19 andre.

Stavangerbandet The Getaway People gjorde på 90-tallet det navnet antyda, de pakka instrumenter og demoer, og dro ut, med håp om å lykkes utenfor Norges grenser. De er langt fra alene i å drømme om det store utlandet, om å ta nok mot til seg til å ville slåss med andre lands musikere på deres hjemmebane. Men ganske få har klart å gjøre drømmene til virkelighet.

I forrige uke bestemte amerikanske iTunes å fronte den nye plata til Annie. «Don’t Stop» blir kraftig promotert på nettbutikken, og kanskje dette blir den siste dytten bergensjenta trenger for å nå målsetningene, som hele tida har handla om å lykkes utenfor Norge. Men den største utenlandssuksessen Norge noengang har fostra heter fortsatt A-ha, hvis en måler musikk i viktige listeplasseringer. Det er over 24 år siden trioen toppa Billboard Hot 100 med «Take on Me», og siden den gang har det kun kommet et og annet blaff fra Norge, i form av blant andre Lene Marlin, Röyksopp og Madcon som definitivt har blitt lagt merke til, men ikke solgt nok til å matche 80-tallsheltene. Det har derimot Stargate, men de er jo som kjent produsenter, ikke artister. I tillegg har Norge blitt kjent for landet med den mørkeste og hardeste musikken, nemlig black metalen. Men denne musikken har på en måte solgt seg selv, uten særskilt hjelp og bistand.

I forkant og kjølvannet av disse eksemplene er det haugevis av norske band og artister som har tatt fly, tog, båt eller aller helst bandbilen ut av Norge, for å få oppmerksomhet. Og media her på berget er så glade i norske utenlandssuksesser, at både en og to plateanmeldere funderer på hvordan norskspråklig musikk ville vært på engelsk, og om det kunne slått an.  Den eneste grunnen til at John Olav Nilsen skulle sunget «Diamonds & Cherries», er vel for å tekke utlandet(?).

Klikk hva du føler om den norske musikkeksporten oppe til høyre, og fortell hva du mener i kommentarfeltet under. Lydverkets faste Elsk eller hat-panel tar stilling sammen med ukas orakel, Helene Broch fra Music Export Norway, på Lydverket P3 på tirsdag kl 20.

Om Elsk eller Hat:
I over fire år har Lydverkets Elsk eller Hat-panel spredd heder og galle om populærkulturelle fenomener, personer og trender fra musikkens verden.
Oppe til høyre på denne siden finner du en poll. Der er det to alternativer; Elsk og Hat. Det eneste du trenger å gjøre er at bestemme deg for om ditt hjerte er isende kaldt eller glødende varmt i forhold til ukens tema.
Elsk- eller Hat-panelet går av stabelen i Lydverket på tirsdager. De faste medlemmene er Lydverkets webredaktør, hiphop-fantast og jordnært følelsemenneske Andreas Øverland, og Lydverkets egen stjernereporter og blogdronning Kristin Winsents. Når dommens tid kommer har de som vanlig hver sin stemme, mens folket – altså deg – har én: Pollen er folkets røst! I tillegg henter vi hver uke inn et orakel, som kan gi oss ekstra innsikt i det aktuelle temaet.
Lydverkets redaksjon kommer dessuten følge med nøye på hva du skriver på denne siden – kanskje plukker vi ut ditt tema og tar det opp til debatt?

Tags: a-ha, Add new tag, Annie, norsk musikkeksport, Stargate, the getaway people, utlandet