Architects - Amfiscenen, Hovefestivalen
Dyktige arkitekter
Med et stort engasjement og musikalsk talent gjør britene i Architects hovepublikummet en formidabel tjeneste.
Det unge Brighton-bandet Architects har på bare få år gitt ut flere høyst imponerende metalcore-plater. I tillegg har deres store vilje til å stadig gå nye veier brakt dem fra en debutplate kokt på teknisk riffing og drapstruende rytmer til årets forsåvidt svært melodiske The Here And Now. Dermed er utgangspunktet for en konsert på en av landets beste metallscener veldig godt. Der deres fire utgivelser sett i sammenheng kan fremstå noe fragmenterte, sørger imidlertid livebandet Architects for å knytte materialet tettere sammen. Her føles det nemlig utelukkende rett å koble powerballaden «An Open Letter To Myself» med brutalt tunge «Early Grave» fra forrige album, Hollow Crown.
Vokalist Sam Carter lever ut rollen som frontmann til ytterste grad, hvorpå han i tillegg til å ha en ekstremt sterk og dynamisk røst innehar store mengder karisma. Der deres lands- og sjangerbrødre Bring Me The Horizon raskt kan fremstå som menneskelig råte virker Architects til å være lite annet enn et veldig jovialt kollektiv, spesielt idet Carter kaster seg selv ned over blodfansen på første rekke.
Den utvilsomt største skuffelsen ved Architects’ konsert forblir imidlertid setlisten. Ettersom kvintetten sitter på en såpass sterk katalog, yter de både seg selv og publikum urett ved å velge bort mange karrierehøydepunkter fra deres tidligere utgivelser og heller fokuser på sine ferskeste låter. To powerballader kjennes i tillegg i overkant; «Heartburn» kunne med enkelthet heller kunne blitt byttet ut med et matematisk stykke fra debuten Nightmares.
Tross alt: Trøsten over å ha kunnet overvære storslåtte og brutale kutt som «Follow The Water» og «In Elegance» er likevel stor.
Kim Klev
Tags: anmeldelse, festivalsommer11, hove, Kim Klev, konsert, Lydverket