Den eksentriske krølltoppen Dan Bejar er mannen bak canadiske Destroyer. Hans drømmende, avslappede stemme gjør Destroyers konsert på Øya til en like behagelig og vakker opplevelse som bandets årsferske album Kaputt; men når musikken omsettes til liveformat, kommer det tydelig frem hvor stor rolle bandet forøvig spiller i Destroyers karakteristiske uttrykk. Spesielt saksofonisten og trompetisten utmerker seg; stødige, men eksperimentelle – og i stor grad ansvarlige for Destroyers glatte og polerte, men fortsatt spennende lydunivers.

Onsdagens setliste består, bortsett fra to eldre låter, kun av materiale fra Kaputt. På forhånd var det lett å frykte at det sofististikerte, gjennomproduserte uttrykket ville forringes under en utendørs konsert – og en desto større glede å oppdage at det motsatte skjer. Fra åpningen «Chinatown» via perler som «Suicide Demo For Kara Walker» holder bandet, inkludert Bejar selv, skyhøyt nivå – og gåsehuden som hele tiden har ligget latent, slår ut for fullt når en særdeles funky versjon av «Song For America» avslutter den timelange konserten.

Harmonien mellom Bejars nonchalante vokal og den skarpe stemmen til den kvinnelige koristen og synthspilleren skaper nerve i musikken, og hver eneste lyd som kommer fra scenen virker nøye overveid og velplassert. Jazz, flinkispop og softrock smelter sammen i en deilig gryte, og Destroyer klarer å levere en henrivende og episk konsert uten noensinne å fremstå pretensiøse.

Trine Aandahl

Tags: anmeldelse, destroyer, Terningkast 5, trine aandahl, øya2011, øyafestivalen