Like før Gorillaz går på, svirrer ryktene foran den Orange Scenen i Roskilde. Snoop Dogg kommer! Lou Reed også! At Damon Albarns høyst suksessrike musikalske laboratorium åpner en halvtime på overtid, gjør sitt til å forsterke troen på gjesteopptredener fra Snoop og Reed.  Snoop Dogg er jo alltid forsinket, right?

Og Snoop Dogg kommer. På storskjerm, vel å merke. Men Mick Jones og Paul Simonon fra The Clash er der. Og hvem er han mannen Albarn gir en bamseklem idet han rusler inn på scenen? Jo, selveste soulfar Bobby Womack. Etterhvert er det bare å gi opp å telle antall musikere på den Orange Scenen. Her er strykere, en blåseseksjon, korister, en gjesteopptreden fra et syrisk orkester, og vokalister som spenner fra Womack til Kano, Little Dragon, Booty Brown og Bashy.

Og det vi får se er vel så mye en oppsetning som en konsert. Det som en gang var et virtuelt band, befolket av animerte figurer, blåses til liv av Albarn, som styrer skuta med oppglødd hånd. Hans enorme musikkinteresse har ført ham til alle verdenshjørner, enten det dreier seg om musikalske prosjekter i Mali, eller den kinesiske operaen Monkey: Journey To The West. Og det han har høstet, det deler han rikelig av denne første kvelden på Roskilde. Dub, hip hop, soul, reinspikka pop og arabiske rytmer – her snakker vi om en musikkens Noahs Ark. Noe som understrekes av en gjennomført maritim stil på det enorme bandet.

At Damon Albarn trives i dette grenseløse formatet, levnes det ingen tvil om. Han gliser så stort at gulltannen hans nesten blender oss. Og på et tidspunkt går han ned på knærne og takker den enorme folkemengden for responsen. For stemningen er god, og folk lar seg villig føre med på seilasen.  Og om vi ikke snakker om en hitparade, føles oppbygningen riktig i forhold til helheten i forestillingen.

Publikums tålmodighet og åpne sinn blir da også rikelig belønnet da eventyret går mot slutten, og Gorillaz klinker til med monsterhitene «Feel Good Inc» og «Clint Eastwood». Guttegjengen foran meg, som knapt nok var født da Blur spilte her for 15 år siden, har danset og sunget med på hver eneste låt fra start. De tråkker til med en seiersdans av dimensjoner da konserten går mot slutten, tusenvis av lightere tennes og publikum går fullstendig bananas.

Dette spilte Gorillaz:

«World Of The Plastic Beach»
»Last Living Souls»
»O Green World»
»Kids With Guns»
»Stylo»
»On Melancholy Hill»
»Rhinestone Eyes»
»Broken»
»Empire Ants»
»Dirty Harry»
»White Flag»
»Superfast Jellyfish»
»Dare»
»Glitter Freeze»
»Some Kind Of Nature»
»El Mañana»
»Cloud Of Unknowing»
»Pirate Jet»
»To Binge»
»Feel Good Inc»
»Clint Eastwood»

Tags: anmeldelse, anmeldelser_uke26, Blur, Bobby Womack, Damon Albarn, Festival, Gorillaz, konsert, Kristin Winsents, Mick Jones, Paul Simonon, roskilde10