Kaizers Orchestra - Violeta, Violeta vol. II
Den vanskelege andreplata
Kaizers Orchestra seglar vidare med sin Violeta, Violeta-trilogi. Volum II har grei medvind, til trass for visse feilskjær.
Eit knapt år etter at teppet gjekk opp for fyrste akt av Kaizers Orchestras Violeta, Violeta-triologi, er det klart for andre runde med det fillete trekløveret Beatrice, Kenneth og Violeta. Sjølv om forgjengaren ikkje akkurat etterlét underteikna gispande etter meir, var det ingenting å sei på responsen frå Øya-publikumet då låtmaterialet på Violeta, Violeta vol. II vart avduka under årets festival. Og dei hadde også rett i at det var ein del å gleda seg over.
Albumets fyrste halvdel løftar fram eit Kaizers som er mindre tynga av sitt eige konsept enn me har sett på ei stund. Åpningstospannet «I ett med verden» og «Støv og sand» varslar om eit strammare, meir gitarbasert lydbilete, der melodiane og ikkje minst refrenga er via rettmessig omtanke. Det løftar seg ytterlegare med dei to albumhøgdepunkta «Tusen dråper regn» og «Drøm videre, Violeta», som med sjølvsikker melodiføring og kledelege arrangement framhever både låtskrivaren og vokalisten Janove Ottesens beste sider.
Rammene for Violeta, Violeta-prosjektet har vore klare frå fyrste stund – det er ei historie som skal forteljast. Ei historie om svik, galskap, mystiske mentale band og ein mildt sagt dysfunksjonell familiekonstruksjon. Dette stiller lyttaren i ei viss klemme. For utover på albumet dukkar det unekteleg opp noko som må seiast å vere reine transportetappar for eit stadig meir halsbrekkande handlingsforløp. At låta «Faen i båten» egnar seg godt til å skildra at det «koker i hodet til Kenneth», som det står i bookleten, er lett å gå med på. Men er den friske blandinga av Batman-liknande gitarriff, «Surfing Bird»-koring og ukontrollerte crescendo ei behageleg lyttaroppleving? Ikkje så veldig, nei.
Heller ikkje dei to avlutningsspora «Domino» og «Den romantiske tragedien» bidrar til noko særleg meir enn å føra forteljinga om dei skrudde karakterane vidare. Og det kjennes unekteleg litt feil at funksjonen til fleire låtar kjem betre fram i fotnotane til bookleten enn i den musikalske samanhengen.
Då er det betre stilt med den draumande «Silver», der ein av ein eller annan grunn godtek at Ottesen prøver seg på (ein slags) rap. Alt i alt er dei gode låtane i fleirtal på Violeta, Violeta vol. II, og albumets dunkle gjennomgangstonen kler bandet godt.
Om eg likevel skal setja fingeren på noko som plagar meg med Kaizers sitt univers, må det vera det totale fråværet av ekte kjensler. Eit sverd laga i papp kan aldri borra like djupt som eit smidd i jern, og Ottesen og Zahl si konstruerte verd og karikerte persongalleri rører ikkje på same måte som verkelege historiar og observasjonar kan gjera.
Men dette må eg vel ta på min personlege Kaizers-konto, og det er ein frustrasjon ein heilt greitt kan sila vekk når ein høyrer Violeta, Violeta vol. II – sjølv om det nok er eit hinder for heilhjarta omfamning av sjølve prosjektet.
Maria Horvei
Tags: album, anmeldelse, Kaizers Orchestra, trilogi, violeta violeta II
Syntes Domino er en ganske fet låt. Metaforen med dominobrikker som faller sammen og at alt går at gokk er ganske kul. Sanger fulle av metaforer for «jeg elsker deg», de har vi mange nok av. Jeg syntes skiva er en klar femmer. La alt synke litt Maria, så skjønner kanskje du også det. Jeg klarer bare ikke å ta en anmeldelse av Vol2 seriøst så lenge du ikke nevner ordet «Cowbell». Gå litt dypere i sakene. Takk.
Så sant så sant, kubjella spiller faktisk en viktig rolle, og heldigvis elsker jeg kubjeller i musikken!
Detter en en plate i to deler for min del. Førstedelen, til og med Far til Datter er fantastisk, gammelt Kaizers fint blandet med det nye. Deretter senkes tempoet litt for mye for min del, og den eneste av de siste låtene jeg virkelig liker er Den Romantiske Tragedien.
Men første del av plata, spesielt Tusen Dråper Regn, Drøm videre Violeta og Far til Datter er sykt bra, og har så mye i seg av det som gjør at jeg elsker Kaizers. Det blir et langt år.
Høres nesten ut som anmelder ikke tørr å gi plata verre enn terningkast 4, på grunn av reaksjonene som hadde medfølget :p
Er forøvrig enig med karakteren
Høres nesten ut som anmelder ikke tørr å gi plata verre enn terningkast 4, på grunn av reaksjonene som hadde medfølget :p
Er forøvrig enig med karakteren
Må si selv at jeg ikke er i ekstase over Violeta Violeta vol. II, var ikke i ekstase over Vol. I heller så vi får bare be som faen om at Vol. III blir sinnsykt bra!
Må si selv at jeg ikke er i ekstase over Violeta Violeta vol. II, var ikke i ekstase over Vol. I heller så vi får bare be som faen om at Vol. III blir sinnsykt bra!
Enig i at det er misforhold mellom musikk og historiefortelling på platen, slik det også til en viss grad var på vol 1. Likevel: Du kan si mye positivt og negativt om det universet de bygger, men å kritisere for at det ikke er ekte, det blir for platt. Kaizers er et av få norske band som tar den helt ut når det kommer til å virkeliggjøre sine litterære ambisjoner. Tekstene er ikke et sverd smidd i jern, men snarere historien om et slikt sverd.
En liten ting: Begrepet «den vanskelige andreplaten» handler vel om utfordringene en artist eller et band har når de skal følge opp en relativt suksessfull debutplate. Man kan vel ikke akkurat si at det er det Kaizers gjør her. De er et svært godt etablert band med en stor, trofast og voksende fanskare. Andreplateutfordringene gjorde de unna for mange år siden!
Når det gjelder anmeldelsen forøvrig, så skal jeg ikke uttale meg. Fant platen akkurat på Spotify nå, så får høre igjennom den et par ganger.. Jeg likte imidlertid godt vol. I. Faktisk var det først med den jeg virkelig fikk sansen for gutta, så jeg ser frem til å høre på vol. II!
Hei Bendik!
Eg veit at dette ikkje er den andre plata Kaizers gjer ut. Men det er den andre i ein trilogi. Og også det kan vera vanskeleg.
Maria
Nevermind Norway, this is the best rock band on the fucking planet! VVII is in no way a disappointment to me. Kaizers, love from the UKxx
Yeah, I’m sitting here in south west England and all my neighbours have at least heard Kaizers Orchestra whether they know it or not. Can’t stop playing their music and don’t want to.
Vil bare si at jeg er ganske enig i denne anmeldelsen, uansett hor gal Kaizerfan jeg er. (For det er jeg!) Men akkurat det om Ottesen og Zahls evne til å få følelser ned på papiret er bare tull. Skjønner litt hva du mener når det gjelder noen av de nyeste sangene (og med nyeste mener jeg violeta vol. 2), men hvis man hører på sanger som 170, evig pint, dieter meyers inst., philemon arthur and the dung, apokalyps meg, osv er det nesten så du kan begynne å grine. Kanskje det er enda lettere å forstå hva jeg mener med min top 4 av de beste sangene jeg noen gang har hørt: 1. Pink Floyd med Comfortably Numb, 2. Queen med Bohemian Rhapsody, Jeff Buckley med Halleluja, OG 4. Kaizers Orchestra med Dieter Meyers Inst.
- say no more