Hver måned kommer det en større overflod av utgivelser enn vi i Lydverket har kapasitet til å anmelde.

Derfor vil vi med jevne mellomrom prøve å samle plater, EPer og låter innenfor en gitt sjanger, og slippe våre anmeldere løs over litt mindre boltreplass enn det de er vant med, for slik å gi en pekepinn om tingenes tilstand.

Først ut: Ferskvare fra fire relativt unge skudd i den norske hiphop-underskogen, hørt gjennom ørene til våre anmeldere Marius Asp og Andreas Øverland.

Les også: Asp og Øverland anmelder Kelis på Slottsfjellfestivalen

Les også: Kanye Wests nye albumcover er bannlyst i USA.

A-Lee: Missing

[EE Records/Cosmos Music Group]

Etter en mer eller mindre vellykket viralkampanje i forkant av lanseringen, er den iranskættede Oslo-rapperen A-Lee klar med debutalbumet Missing, som reintroduserer den ene halvdelen av undergrunnsduoen Cam ‘n A-Lee for et større publikum.

Og med en sånn platetittel legger han strengt tatt opp til det: Det er flere ting som mangler på dette første livstegnet som soloartist, men først og fremst personlighet, relevans og glede. Teknisk sett er det lite å utsette på A-Lee, selv om enkelte vel sammenbitte emimenismer blir stående som et symptom på skiva som en helhet – «oppgjørets time» er en tilbakevendende attityd, men gjennomført på såpass grått og uspektaktulært vis at en misfornøyd murring er inntrykket som blir hengende ved produktet etter gjentatt lytting.

Med den smittende hiten «World So Cold» gjemt bort som bonusspor er det åpenbart at A-Lee ikke løfter så mye som en lillefinger i retning publikumsfrieri. Men med få unntak (bouncy «Baby Got Back» og Adam Tensta-gjestede «I Roll (She Rock)») føles Missing først og fremst som en bortkastet mulighet, uansett hvor man som lytter måtte orientere seg i raplandskapet anno 2010.

Marius Asp

Jesse Jones: Drabantmusikk EP

[Tee Productions]

Først og fremst er han Jesse, du veit hva han er best i. Jesse Jones representerer både Haugenstua og TP-familien med sine lett karikerte gangsterismer, og fyrens stakkato, påståelige flow, frimodige syn på hva som rimer og generelle selvforståelse har splittet norske rapentusiaster forholdsvis jevnt mellom pur kjærlighet og dypt hat det siste året eller så. Selv synes jeg han er et friskt pust i norsk rap, tross en smått skuffende konsert på Bylarm tidligere i år.

Debutalbumet Tolv blokker og en vei inn er først klar tidlig på nyåret, og Drabantmusikk-EPen som nå foreligger må kanskje først og fremst anses som et oppsop av begivenhetene så langt, samt en pekepinn på hva vi har i vente. Spennet mellom den oppdaterte Diaz-perlen «For rett pris» (fortsatt Jesses udiskutabelt største øyeblikk som rimsmed og -leverandør), grå og gritty «Først og fremst» og «Drabant» (der selv en svigermorsdrøm som Chirag får anledning til å fremstå som noe som minner om en trussel) skisserer en interessant rekkevidde for hva vi har i vente.

Det eneste nye sporet her er «Blodsprengte øyne», der Jesse riktignok viser tilløp til lyrisk modning og utvikling og lirer av seg et knippe tilfredsstillende linjer («vi rista n’ til han hosta blod»). Men i sum blir låten for grå (og EPen for underveldende) til å sette i gang noe ras av forventninger til Tolv blokker og en vei ut. Med andre ord: Jesse har fortsatt noe å bevise, og det er sjeldent et dårlig utgangspunkt for en fullengder.

Marius  Asp

Raw: Born 2 Inspire

[Selassie Records]

Oslogutten Raw har, som de overnevnte, surra en stund i undergrunnen, og tar jeg ikke helt feil vant han tidlig på 2000-tallet et uhøytidelig NM i freestyling et år F’em One ikke var med.  Debuten Born 2 Inspire kommer neppe til å ta ham til listetoppene, for å si det pent, uten at det på noen måte er diskrediterende i seg selv.

De tolv sporene på debuten inneholder forholdsvis revolusjonært orientert rap med fokus på black power og bevissthet rundt svartes marginaliserte situasjon verden over. Men revolusjonært innhold gir som kjent ikke automatisk revolusjonære musikalske kvaliteter. Dessverre.

Raw når i liten grad ut med budskapet, delvis fordi viljen er langt større enn evnene, men også fordi de rent musikalske sidene av det musikalske produktet varierer mellom labert og virkelig dårlig. Produksjonen som lener seg i overkant på 90-tallet er stort sett statisk og kjedelig, det finnes knapt et refreng som sitter, en bridge eller et pre-chorus å ta av, og de få gangene andre enn Raw slipper til (amerikanske A-Alikes/Outlawz) er det en påtakelig kvalitetsforskjell også på rap-skillsa, og det uten at gjestene er veldig interessante de heller.

Det mest påfallende er allikevel hvor humørløst agiterende samfunnskritikken fremstår. Alt i alt høres rett og slett Born 2 Inspire ut som en svakere, utdatert versjon av en del av den amerikanske (og afrikanske, for den saks skyld) rap-scena som effektivt ble parodiert i de tredve artigste sekundene av den legendariske filmen CB4.

Andreas Øverland

Tramas & Nobadi: Stereotypes

[ABC Tunes/Musikkoperatørene]

Tramas & Nobadi fra Haugesund forsøker på sin side definitivt å lage låter, og har blant annet fått med seg bluesgitarist Bjørn Berge på sin første fullengder, Stereotypes. Uten at de lykkes særlig bedre av den grunn. Tvert imot.

Det aller største ankepunktet er at Nobadis rapping, samt begges tekster, i beste fall kan karakteriseres som langt, langt under akseptabelt. «I wanna be good/but I guess I turned bad/Sorry mom and dad/I know it makes you sad/ I know if I could change it would make you glad», melder gutta på sporet «Fight», uten at eksempelet stikker seg ut som enestående banalt blant de 12 sporene skiva består av.

Tramas er neppe noen coming man innen sjangeren, men blir faktisk et pusterom satt opp mot off-beat-rappinga, den virkelig haltende engelsken og de pompøse og uinteressante tekstene til makkeren. Produksjonsmessig snakker vi et helt streit produkt – organisk, klimprende og stort sett spiselig motstandsløst, ute av stand til å redde noe som helst. Hvor enn kjipt det er å si det om et debutantprosjekt; skiva er enkelt og greit virkelig, virkelig dårlig.

Andreas Øverland

Tags: A-Lee, andreas øverland, anmeldelse, Born 2 Inspire, Drabantmusikk EP, jesse jones, Lydverket, marius asp, missing, Raw, Stereotypes, Tramas & Nobadi