Av en eller annen grunn har svært mange britiske indieband de siste årene fått for seg at det å ta med seg langt flere synther og produsenter med lange merittlister på innspillingen av andreplaten er en utmerket idé. Det stemmer dessverre sjeldent.

Og det samme gjelder for så vidt The Wombats. Da trioen debuterte i 2007 med A Guide To Love, Loss & Depression gikk det hele ut på å leke seg med erkebritisk indierock det i stor grad luktet sommer, moro og engelsk ungdomstid av. For all del, det var verken en nevneverdig original eller særdeles minneverdig utgivelse, men Liverpool-bandet klarte likevel gjennom sin enkelhet å videreformidle hele deres grunnlag for å lage musikk – moro. Når The Wombats nå følger opp debuten med This Modern Glitch låter det hele, den britiske tradisjonen tro, både mer elektronisk og kalkulert enn tidligere. Som en konsekvens av dette er The Wombats blitt både mindre gøy, og i lengden et rimelig kjedelig og enerverende band.

De radiolistede singlene ”Tokyo (Vampires & Wolves)” og ”Techno Fan” fra andreplata har begge tegnet et tydelig bilde av et band ikke bare med flere elektroniske vibber, men også langt mer høylytte og energiske refrenger enn tidligere. Dermed er åpenbart at The Wombats denne runden også byr på et langt større frieri til stadionrockfantastene.

På tross av å kunne skryte på seg en god mengde anerkjente produsentfjes evner ikke This Modern Glitch å by på noe av produksjonarbeidets magi. I stedet har et syntetisk slør blitt kastet over gitarene og koringen. ”Anti-D”, en storslått stadionballade, blir i så måte This Modern Glitchs mørkeste øyeblikk, der en i utgangspunktet sår og vakker låt med strykere, orkestrale gitarer og tepper av koring gjennom den kjølige produksjonen er blitt til en fryktelig lite ektefølt låt.

I tillegg har Matthew Murphys brautende og utpregede engelskvokal fått et så unaturlig stort fokus i miksen at instrumentene altfor ofte havner merkbart i bakgrunnen. Det går med andre ord ikke mange minuttene med This Modern Glitch på ørene før man blir både irritert og møkk lei engelsktalende mennesker.

Misnøye til side: Det er, overraskende nok, de åpenlyst mest elektroniske låtene som faktisk løfter det hele. ”1996” og ”Walking Disasters”, samt førstesingelen ”Tokyo (Vampires & Wolves)”, er låter der The Wombats i minst mulig grad forsøker å låte som et rockeband, men heller makter å skape brukbar elektronisk pop.

«Jump Into The Fog»:

Det er slående at dette på papiret kunne potensielt blitt en langt mer minneverdig albumutgivelse, men gjennom kjipe produsent- og miksegrep har det i stedet blitt en plate som etter én enkelt gjennomlytting har rukket å gjøre en rimelig lei. Den avsluttende brøleren ”Schumaker The Champagne” skal ha mye av skylden her – en slags brekningsfremkallende miks av synther, Beach Boys-refrenger og kunstige poppunkgitarer. Derimot vil trolig store deler av This Modern Glitch trolig fungere langt bedre på en festivalscene i sommer, der studiosløret har blitt trukket av pakningen og byttet ut med et organisk og levende band.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Kim Klev, Lydverket, plate, The Wombats, This Modern Glitch