Bad Religion - The Dissent of Man
De gjenstridige
Tiden går, Bad Religion består.
I anledning sitt trettiårsjubileum har de amerikanske punklegendene gjort noen ganske så radikale grep. Bad Religions femtende album er spilt inn i samarbeid med Mark Ronson og Timbaland, inneholder utstrakt bruk av autotune, samples og trommemaskin, en duett med Katy Perry, et par gjestevers fra Snoop Dogg og en medfølgende bonusdisk med remixer av Justice, Diplo og Tiesto.
Neida, jeg bare fleiper med deg. Det villeste påfunnet på The Dissent of Man er countryflørten på «Cyanide», hvor de aldrende skatepunkerne får hjelp av Mike Campbell fra Tom Petty and the Heartbreakers på gitar, uten at resultatet er spesielt imponerende. Greg Graffin gjør seg utvilsomt bedre som samfunnsrefser enn kjærlighetssyk cowboy, og både teksten og musikken er ukledelig sidrumpa.
Da er det adskillig mer sprut i den innledende låttrioen «The Day the Earth Stalled», «Only Rain» og «The Resist Stance», som sammen med »Someone To Believe», «Meeting of the Minds» og «Avalon» representerer Bad Religion på sitt beste. Kjappe riff, kontant tromming, flerstemte koringer og smarte tekster som adresserer klimakrisa og ungdommens apati, mens Graffin utfordrer deg til å ta et standpunkt, maner til opprør og mimrer over hvor mye bedre alt var før.
Akkurat det var ikke minst bandet hans også, for selv om de fremdeles strutter av energi, entusiasme og engasjement (noe de demonstrerte ved å levere en flott konsert på Rockefeller på sensommeren), begynner det å bli noen år siden de sist skrev en virkelig god ny låt.
Selv de beste øyeblikkene på den nye plata gir så kraftige gjenklang til bandets backkatalog at de til syvende og sist føles overflødige, og tyveriet av riffet til Rush-låta «Working Man» på «The Resist Stance» er et av få tilfeller hvor resirkuleringspraksisen faktisk gir positive utslag.
The Dissent of Man er verken det sterkeste (Against the Grain) eller svakeste (No Substance) albumet Graffin & co. har laget, men det er lite sannsynlig at andre enn de aller mest ihuga supporterne vil ha noe større utbytte av det. For alle oss andre er det langt mer å hente i et gjenhør med platene deres fra slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, så kan vi heller spare pengene våre til en konsertbillett neste gang Bad Religion kommer til byen.
Tags: anmeldelse, Bad Religion, Glenn Olsen, Lydverket, Musikk, punk, The Dissent of Man
Ganske så enig med deg men det er en sterk 3′er av en plate. Tross alt godt håndverk. Bare en ting: Against the grain er da overhode ikke bandets sterkeste plate(Selv om den er fet som faen). Ihvert fall både Suffer og No Control er jo bedre. Og når det gjelder det svakeste de har gjort burde vel nevnes Into the unknown istedenfor, selvom No substance er så kjedelig at det gjør vondt.
Hey!
Tanken var vel å så kimen til en liten debatt om hvilken plate som faktisk deres beste.
For min egen del står det nok mellom Against the Grain og Generator, men samtlige av platene deres fra den epoken er jo knallbra. Into the Unknown føler jeg i det minste skiller seg ut fra resten av katalogen, mens No Substance bare er – som du ganske riktig påpeker – veldig kjedelig.
Ellers enig med deg i at det er godt håndverk på den nye plata, men heller ikke noe særlig mer.
Ah, nå fikk jeg nesten lyst å gå ned i kjellerboden og grave fram Generator fra en gammel bananeske. Godplate!
Denne artikkelen er også lagt ut her: http://no.hadnews.com/de-gjenstridige.htm
Her har jeg blogget om noe lignende: http://rhj-info.blogspot.com/2010/10/hvor-frekke-gar-det-a-vre.html
de hadde en utrolig sterk rekke album frem til 94 ja. suffer, no control, against the grain, generator, recipe for hate og stranger than fiction er alle helt der oppe. alt etter gray race er vel bare oppsop.