Konserten på So What i 2000 var av det slaget det fortsatt går gjetord om: Heseblesende, forrykende, energisk, intens, og ikke minst ekstremt underholdende. Det finnes avdanka hipstere som fremdeles blir fuktige i øyekroken når de skal fortelle om bassen som ble kylt opp i taket, og ble hengende der og dingle lenge etter at bandet hadde forlatt scenen for å mingle med groupies backstage. Rocken har sjelden vært mer død enn i tiden rundt årtusenskiftet og texanerne skal definitivt ha sin del av æren for å ha vært med på gjenopplive den sovende kjempen igjen.

Det kronglete og kranglete bandnavnet til tross, i et par år på starten av 00-tallet var det faktisk lett å forestille seg at …And You Will Know Us By the Trail of Dead skulle bli et av de mest dominerende og betydningsfulle bandene innen nyere alternativ rock, og det ble ikke mindre sannsynlig da de ble belønnet med toppscore (jepp, ti blank) fra selveste Pitchfork.com for tredjealbumet Source Tags and Codes. En artig digresjon er i så måte at Pitchfork skulle komme til å bli en langt mer dominerende og toneangivende aktør i moderne musikkliv, akkurat det var det nok ikke mange som hadde regnet med i 2002.

Siden da har nettstedet forsåvidt endret profil ganske drastisk, mens Trail of Dead på sin side endte opp i uløkka (både kreativt og økonomisk), på det som angivelig var en slavekontrakt for gigantiske Interscope Records. Med 2009s The Century of Self fant imidlertid bandet tilbake til seg selv, men i retrospekt fremstår det albumet bare som ren oppvarming før Tao of the Dead, som utvilsomt er deres sterkeste album på nesten ti år, og en tilnærmet perfekt symbiose av vokalist, gitarist og låtskriver Conrad Keelys dype kjærlighet til progrock, psykedelia og punk.

Spilt inn på bare ti dager hjemme i Texas, og delt inn i to avsnitt med tilsammen 12 låter som glir sømløst over i hverandre, er dette en plate som både er tenkt og gjør seg best hørt i sin helhet, men som har flere fengende låter som umiddelbart stikker seg ut. «Pure Radio Cosplay», utvilsomt en av de flotteste låtene bandet har laget på årevis, bølger frem og tilbake mot et kataklysmisk klimaks mens den vekker assosiasjoner til Rolling Stones, Sonic Youth og Genesis i tur og orden, og går til et bitende frontalangrep på den typen radioprogrammering som sikkert kostet bandet dyrt i tiden de var på Interscope.

Singelen «Summer of All Dead Souls» følger opp, og griper umiddelbart tak i deg med galopperende trommer, kaskader av gitar og en stormfull melodi, mens de påfølgende låtene blotter bandets mer popfølsomme og lekne natur. Den lekre produksjonen krydres med både analoge og digitale virkemidler, eksperimentelle innfall, suggererende melodier, og tekstlige referanser til et sammensurium av religiøs mytologi, uten å gå i den kleine new age-fella Trail of Dead har hatt en tendens til å havne i før. Det hele er i det hele tatt svært smakfullt gjennomført, og trass i den progressive tilnærmingen rekker låtene aldri å tære på tålmodigheten. Tvert imot; mange av dem er så korte at man blir sittende igjen med mersmak.

Om det finnes en slags svakhet med albumets todelte og konseptuelle natur må det være at det 16 minutter lange avsluttende eposet «Strange News From Another Planet» blir litt blekt når det måles opp mot de foregående elleve låtenes variasjon og storhet, især når en pulserende heksegryte av prog, kraut og støyrock («The Fairlight Pendant») i seg selv hadde vært en strålende avslutning på et album som for alvor markerer at …And You Will Know Us By the Trail of Dead er et band å regne med igjen. Bandet blir neppe trendy igjen med det første, men Tao of the Dead vil definitivt være en kilde til glede og fordypelse for alle som er villige til å løfte nesa opp av hipsterbloggene og se rock n’ roll i et litt lengre perspektiv.

Glenn Olsen

Tags: And You Will Know Us By The Trail Of Dead, anmeldelse, Glenn Olsen, Lydverket, plate, Tao of the Dead