Starten av 2007 tilhørte Klaxons, fire fargesterke London-jyplinger med en uttalt forkjærlighet for dystopisk litteratur og jovialt dop, med en musikalsk plattform der disse impulsene – forblåst, intergalaktisk futurisme og primal, naiv danserock – fikk krysse og kysse hverandre.

Myths Of The Near Future, som platen het, tiltrakk seg raskt like mange skeptikere som entusiaster. Selv tilhørte jeg sistnevnte kategori: Bandets uttrykk føltes nytt og relevant, tross den småkørka nu rave-merkelappen som ble heftende ved det, og låter som «Golden Skans», «Atlantis To Interzone» og den sublime Grace-coveren «It’s Not Over Yet» gjorde det vanskelig å krangle på verken låtskrivertalent eller teft for hits.

Etter å ha sett dem på Oslo Live i fjor ble jeg imidlertid i tvil om prosjektets langsiktige bærekraft, og Surfing The Void bekrefter langt på vei den gnagende mistanken om Klaxons beste år allerede ligger bak dem. Om modus operandi på overflaten er den samme som ved forrige korsvei – mollstemte, klagende lag av vokal, gitar og synth over fuzzbass og hakkete rytmiske anslag – mangler ellers det meste som gjorde forgjengeren verdifull. Og mest blendende av alt glitrer typisk nok fraværet av gode melodier.

Singelen og åpningssporet «Echoes» er det eneste sporet her som viser en eller annen form for melodisk vilje, i form av et hook det er mulig å knytte seg emosjonelt til. De øvrige ni låtene står aldri, tross gjentatte gjennomlyttinger, i fare for å prestere noe tilsvarende. Produsent Ross Robinson, hvis knottemeritter blant annet teller Korn, Slipknot og At The Drive-In, bidrar heller ikke i positiv retning: Surfing The Void låter komprimert, grå og likegyldig, totalt ribbet for dynamikken musikk som dette trenger for å blottlegge det den måtte besitte av sjel.

Plateselskapet Polydor nektet Klaxons å gi ut sitt planlagte andrealbum i fjor; det var for sært og utilgjengelig, mente dressene, som ba bandet hoste opp noe hakket mer lettfordøyelig. Surfing The Void får meg mest av alt til å lure på hvordan denne forkastede platen låter, og ikke minst hvor mye bedre enn det foreliggende produktet den høyst sannsynligvis er. Uansett: Takk for turen. Jeg hopper av her.

Marius Asp

Tags: Anmeldelser, klaxons, Lydverket, marius asp, plate, Surfing The VOid