«I hit a new rock bottom!», skriker Keith Buckley på Every Time I Dies nye album, men selvsagt med den samme dryppende ironien som har preget bandet siden starten for drøyt ti år siden.

Every Time I Die har gitt ut en fin rekke solide album. Men Ex Lives, bandets sjette, er gledelig nok deres beste så langt. Der de tidligere har levert brutal, sjøsyk og fengende hardcore eksklusivt, har det intense uttrykket tidvis kjempet mot dem: det har rett og slitt blitt for intenst.

På Ex Lives faller derimot de fleste bitene på plass. De snurrige smartass-tekstene («I refuse to be the only man buried in a mass grave» åpner ballet på åpningssporet «Underwater Bimbos From Outer Space») er morsommere enn noensinne, Keith Buckleys vokalarrangementer er hele tiden både fengende og overraskende, men det viktigste er pusterommene bandet serverer.

For det begynner beinhardt med «Underwater…» og «Holy Book Of Dilemma», før den Converge-aktige åpningen på «A Wild Shameless Plain» etter hvert gir vei for «Partying Is Such Sweet Sorrow». Tidligere har Every Time I Die servert gode doser sørstatsriffing i låtene sine, her går de hele veien, og ender opp med en stomper av en bluegrass-møter-hardcore låt, alt akkompagnert av en nydelig historie om en omreisende predikant som oppdager alkohol. Det er nesten så Every Time I Die kunne vært husband i Deadwood.

«Underwater Bimbos From Outer Space»:

Videre kommer overraskelsene og adspredelsene på løpende bånd, med blant annet «Revival Mode» som et svevende, Faith No More-aktig innslag, før albumet avsluttes med perfekte «Indian Giver», en bastant og ganske streit metallåt et sted mellom Tool, Kiss og Clutch.

Resultatet? Et overraskende variert album, Ex Lives viser at Every Time I Die har et mye større repertoar enn hva jeg trodde, og de er åpenbart klar for et større publikum. Og det uten at de et sekund har gitt fra seg særheten som gjorde at man oppdaget dem i utgangspunktet.

Asbjørn Slettemark

Tags: anmeldelse, Asbjørn Slettemark, Every Time I Die, Ex Lives, Lydverket, plate