2012s oversette perler
Vi har plukket fram ti album fra årets første halvdel som fortjener mer oppmerksomhet.
Om en uke er vi halvveis i 2012. Midt i festivalkjøret er det ikke høysesong for gode albumutgivelser – og perioden er en god anledning til å kikke bakover, og ta seg tid til å sjekke ut fantastiske album fra tidligere i år – album som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener tidligere.
Fem av Lydverkets anmeldere har tatt på seg den vanskelige oppgaven å velge ut (kun) to av sine favorittalbum så langt i år, som du bør vie tid til på stranda, på bilturen eller på sommerjobben.
Vi byr på både pop, rock, elektronika, metal og hiphop. Rens øra og nyt!
Lemonade – Diver
Det er to gode år siden hele «balearic beat»-bevegelsen endte opp med å gå på tomgang, der forkjærligheten over å vri Ibizas whitetrash-klubbmusikk til noe langt mer eterisk og solnedgangs- og valiumsvennlig ble litt vel stor på kontinentet. Med sitt tredje album, Diver, tar imidlertid Brooklyn-trioen Lemonade mye av den solfylte skamløsheten tilbake.
Det er kanskje klisjeen over alle klisjeer, men likevel, Lemonade gjør den fullt anvendelig: dette er albumet du bør og må høre på i sommer. For takket være den tropiske R&B-jammen «Neptune», lekne «Ice Water», marimba-tunge «Sinead» og stekesynthshowdownen i «Big Changes» får man lyst til å bli forelsket, sykle rundt i gatene, seile i Karibien og danse til krampa tar en – på en og samme gang.
- Kim Klev
From The Mouth of the Sun – Woven Tide
Det er noe helt eget med instrumentalmusikk som makter å låte som lydbildet til en helt forlatt, men like fullt vakker, verden. For det blir nemlig helt naturlig å smelte bort i pur gåsehud og eksistensielle refleksjoner når band som Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra og Godspeed You! Black Emperor stiger inn i deres apokalyptiske post-rock.
Men selv om From The Mouth of The Sun i motsetning til nevnte kanadiske orkestre kun operer som et tospann, er likevel størrelsen på lyduniverset deres av kosmiske proporsjoner, hvor bleke tangenter møter hvinende strykere og overveldende synthvegger. Woven Tide er et sånt album som gjør noe med deg, og nytes aller best i et mørkt rom med hodetelefoner på, øynene lukket og hodet klart. Bare hør hvordan verden kommer til å gå under.
- Kim Klev
Schoolboy Q - Habits & Contradictions
Skiva ble godt mottatt over hele fjøla, men Schoolboy har blitt tidvis overskygget av Hove-aktuelle Kendrick Lamar, crewkompis fra Black Hippy. H&C beveger seg fra introvert og gladmørkt til polert og pent opplegg. Det er ikke nødvendigvis en flatterende beskrivelse, men faktum er at Schoolboy har sluppet en av 2012s aller beste rapskiver. Han er tydelig en smart kis, men dummer det på et relativt glupt vis på albumet. Oxycotton! Penger! Hustle! Sjelfullt! Komplisert!
- Ali R. S. Pour
E-40 – The Block Brochure: Welcome To The Soil 1,2 & 3
44-åringen, myten, Bay Areas store helt; han leverer. Og det i rikelig monn. Han startet trenden med å slippe serie/konsept-album i 2010. Revenue Retrievin’ ble sluppet i to deler, og fulgte opp med to nye slipp året etter i samme serie. Sent mars i år kom The Block Brochure: Welcome to the Soil-serien i tre deler. Han er ekstremt produktiv (nesten tjue spor på hver utgivelse), og det går noe ut over kvaliteten – eller, det blir gjentagende. Men cirka tretti kutt med klassisk San Fransisco-rap stylee – minimal bass og hissighet for å få på festing – samt E-40s ekstremt gjenkjennelige stemme, bør være mer enn godt nok for enhver.
- Ali R. S. Pour
Cancer Bats – Dead Set On Living
I skjæringspunktet mellom skrikende hardrock, punk-innstilling og metal-riff har to gode utenlandske navn briljert denne våren. Amerikanske Every Time I Die slapp sin Ex Lives tidlig i mars, mens kanadiske Cancer Bats leverte sin Dead Set On Living en måned senere. Begge platene er så full av nerve, aggresjon, og ikke minst fenomenale rocke-låter at det er lett å føle at det er noe galt med balansenerven. Asbjørn Slettemark belønnet på en svært korrekt måte Every Time I Die med en femmer her i Lydverket, så da føles det som om Cancer Bats er den mest oversette av disse to perlene. I tillegg skal Cancer Bats spiller på årets Slottsfjellfestival. Av egen erfaring kan jeg fortelle at det kommer til å bli en god konsert.
- Totto Mjelde
Purified In Blood - Flight Of A Dying Sun
Vi må ha med noe norsk metal her også. Det har kommet en hel del bra herfra i løpet av årets første måneder. Aller mest oversett er kanskje Lakei fra Bergen som har levert en aldeles strålende debut, men enda bedre er nok siste angrep via muskel-banden fra Sandnes. Purified In Blood har beveget seg litt vekk fra hardcore-stilen de kjørte i starten, over til en blanding av diverse stilarter innen det man kan kalle metal. Men fremdeles med hardcore-innstilling og tekster som har mening.
Forrige album Under Black Skies er fremdeles en av de beste platene som er laget innen norsk metal, og Flight Of A Dying Sun beveger seg sikkert mot samme nivå. Jeg oppdager stadig nye favoritt-elementer uker etter platen kom ut, og det er et lite mysterium hvorfor Purified In Blood stadig fremstår som et undervurdert og oversett band.
- Totto Mjelde
Alabama Shakes – Boys & Girls
Tre år ute i karrieren leverer amerikanske Alabama Shakes et debutalbum som byr på en finstemt blanding mellom skeiv garasjerock, følsom americana, fengende sørstatsrock og inderlig gospel. Brittany Howards sjelfylte og raspete vokal gir musikken en nydelig nerve, og det drøyt halvtime lange albumet oppleves som et ektefølt og særpreget bidrag til musikkåret 2012.
I det O’store utland har Alabama Shakes fått en god del velfortjent omtale – men hos oss har det vært altfor lite fokus på denne fine utgivelsen. La oss gjøre noe med det!
- Trine J. Aandahl
Highasakite – All That Floats Will Rain
Highasakite var Ukas Urørt i fjor, og er et av de beste norske undergrunnsbanda for tida; selv om de med debutalbumet hadde fortjent å ta steget opp fra nettopp undergrunnen. All That Floats Will Rain kom i januar, og ga musikkåret en deilig start. Låtene er både tøffe og såre, og byr på en interessant produksjon med trommer og slagverk på en sentral plass i lybildet, og fyldig vokal i flere lag.
Nettopp Ingrid Hele Håviks Lykke Li-aktige vokal og fremtoning skaper en intens, mørk stemning i indiepoptrioens musikk – og hun evner å fremstå nonchalant og inderlig på samme tid. Kombinasjonen vokalprestasjon, tekster og attitude gjør henne til en av Norges mest interessante kvinnelige vokalister for tiden.
All That Floats Will Rain bobler av kreativt overskudd, og jeg er allerede spent på Highasakites videre utvikling.
- Trine J. Aandahl
Father John Misty – Fear Fun
Claim to fame-alarm: Josh Tillman var for inntil nylig trommeslager i det ikke totalt ukjente bandet Fleet Foxes. Han har tidligere gitt ut plater under navnet J. Tillman, men det var først i år, som Father John Misty – med en slags hobo-protagonist i fritt, narkotisk fall gjennom en like deler tåkete og fargesterk amerikansk vestkystsommer – at det hele løsnet ordentlig for ham.
Fear Fun er en vittig, litterær, rørende, smart og barokk folk-roadmovie som (for en gangs skyld) skylder eksentrikere som Harry Nilsson og Randy Newman mer enn eks-bandets ledestjerne Neil Young. Latter og gråt går hånd i hånd når vår mann utbasunerer tekstlinjer som ”pour me another drink/ and punch me in the face/ you can call me Nancy”. Det klart mest interessante Tillman har vært involvert i så langt, det her.
- Marius Asp
Brad Mehldau Trio – Ode
Om det finnes én kontemporær jazzpianist som har stått I fare for å opparbeide seg et navn langt utenfor sin egen sjangerkrets – dels på grunn av særegne tolkninger av moderne rock og pop (som Radioheads “Knives Out”), dels som samarbeidspartner med produsent og filmkomponist Jon Brion (sjekk ambisiøse og mesterlige Highway Rider) – må det være Brad Mehldau.
Men først og fremst er Mehldau en briljant musiker og bandleder, og begge deler står i sentrum på denne organiske vokseren av et album, der blant andre Michael Brecker og Twiggy får sine hyllester. Dette er hans første trioplate på flerfoldige år, og komposisjonene – alle nye – spruter av intelligent melodiøsitet, halsbrekkende spilleglede, tenksomme strukturer og lyttervennlighet. Gi denne et par lydhøre runder i spilleren, og den vil være din venn i uoverskuelig framtid.
- Marius Asp
Hvilke 2012-utgivelser mener du burde fått mer oppmerksomhet?
Tags: 2012, alabama shakes, oversette perler
Sjekk ut Disaster In The Universe… Helt fantastisk nytt norsk rock/electronica/psykedelia band!
-http://www.facebook.com/disasterintheuniverse
Dere har stavet «Mehldau» «Mehladu» i overskriften, men enig, veldig fin plate.
Fixed!
Helt enig med Totto, helt uforståelig hvordan Purified in Blood blir oversett, de har levert 2 sinnssykt gode skiver på rappen….
Ja, det er vel fortsatt bare å vente på at det kommer noe ny musikk man har lyst til å høre mer på..
Hva har du lyst til å høre på, da?
Ja, si det! Noe som fenger på den riktige måten!
Er det ikkje berre å ta turen ned til Midtausten da? Trur det er ein del utradisjonelt med ny vri der nede i desse tider.
musikk? Neste Bob Dylan?
Ja, si det! Noe som fenger på den riktige måten!
Hørte nylig om en artist kalt Justin Bieber, meget underkjent låtskriver og artist!
Kanskje det nye store?
Hvorfor det når det fortsatt er så mye gammel musikk å oppdage?
Dersom du ikke har hørt disse, sjekk dem ut:
Dr John The Night-Tripper – Gris-gris LP (1968)
Funkadelic – Funkadelic LP (1970)
13th Floor Elevators – Easter Everywhere (1967)
Skal man oppdage ny musikk i dag må man enten ha flaks eller jobbe hardt med å innhente informasjon. Sykt bra musikk lages det i dag, men det dukker sjeldent (el. aldri) opp via «media», og det er så mange som kjemper om oppmerksomhet, at det skal godt gjøres for et gjennomsnittsmenneske å bli eksponert for det som virkelig er bra. Det lages vel bare ca. 100 millioner skiver i året. Ca. 0,04 % er tidløse mesterverk. Bare synd at de drukner i all den dårlige og middelmådige dritten. Det er viktig å styre unna hype. Men en sjelden gang i blant er hypen også berettiget. Egentlig burde jeg leve i en hule uten elektrisitet så slapp jeg å forholde meg til hele problemstillingen.
Sweet Billy Pilgrim: Crown and Treaty
The Mars Volta: Noctourniquet
Andrew Bird: Break it yourself
The Civil Wars: Barton Hollow
Tindersticks: The something rain
The Ting Tings: Songs from Nowheresville
Mystery Jets: Radlands
Hot Chip: In our heads
Maxïmo Park: National Health
Sweet Billy Pilgrim: Crown and Treaty
The Mars Volta: Noctourniquet
Andrew Bird: Break it yourself
The Civil Wars: Barton Hollow
Tindersticks: The something rain
The Ting Tings: Songs from Nowheresville
Mystery Jets: Radlands
Hot Chip: In our heads
Maxïmo Park: National Health
Så dere må ha med noe norsk metal også?
Det beste norske metal-albumet så langt i år er det Deathhammer som har laget og det heter «Onward To The Pits».
Så dere må ha med noe norsk metal også?
Det beste norske metal-albumet så langt i år er det Deathhammer som har laget og det heter «Onward To The Pits».
Har ikke sett noen nevne iamamiwhoami (alias Jonna Lee) si skive kin. Kan anbefales på det varmeste: synthpop med feite synths, fengende refreng og for så vidt interessante nok tekster. Ser musikken også blir kalt electropop, men minner særdeles lite om Lady Gaga og co.
Hun har gitt ut alle de ni låtene på albumet, med tilhørende musikkvideoer, som singler i løpet av våren. Her er de alle satt sammen i ei spelleliste: http://www.youtube.com/watch?v=M3V0rJp7c5Q&list=PL6DD8243FD1E3C7E4&index=1&feature=plpp_video
(musikken er heldigvis mindre corny enn artistnavnet)
Purity ring
Grimes
Sóley – we sink
Beach house – bloom
Chromatics – kill for love
Spiritualized - sweet heat sweet light
Burial – kindred
Cloud Nothings -attack no memory
washed out – within and without
twin shadow +++++
Purity Ring? Debutalbumet deres har ikke kommet ut engang.
Resten av de du nevner kan ikke akkurat karakteriseres som oversette perler.
Shrines fra Purity Ring er ace!
Shrines fra Purity Ring er ace!
Jeg gleder meg så absolutt til å høre hele albumet med tanke på smakebitene de har sluppet, men det kommer jo ikke ut (offisielt, i hvert fall) før 23. juli. Ei heller har jeg funnet en lekket versjon av det.
Dermed lurer jeg på hvor du har fått tak i «Shrines» allerede nå?
Prøv soulseek eller demonoid, begge har den…. men husk å slette innen 24 timer eller noe sånt….
Shrines fra Purity Ring er ace!
Shrines fra Purity Ring er ace!
Shrines fra Purity Ring er ace!
Howlin Rain – The Russian Wilds
Dry The River – Shallow Bed
Gode gamle Cranes er verdt å høre på fortsatt.
Når dere har slike Top10 greier hvor youtube videoer er med, så burde dere lage playlist på youtube. Just sayin
Når dere har slike Top10 greier hvor youtube videoer er med, så burde dere lage playlist på youtube. Just sayin
Den siste skiva til Shearwater. Fy faen. Den vokser og vokser.
Sjekk ut norske Chasm med albumet «They».
«han har tidligere gitt ut en plate under navnet J. Tillman». Nå har det seg slik at det er stor forskjell på å gi ut en plate og å gi ut syv plater, som faktisk J. Tillman har gjort under nettopp navnet «J. Tillman». Hvorfor er det så vanskelig å sjekke fakta?
Takk for årvåkenhet – gikk litt fort i svingene. Rettet opp nå.
M
6 glemte godsaker fra de første 6 månedene av 2012:
Bushman’s Revenge – A Little Bit of Big Bonanza
Paul Buchanan – Mid Air
Oh No – Ohnomite
Mount Eerie – Clear Moon
Ryanbanden – Ryanbanden
Torche – Harmonicraft
6 glemte godsaker fra de første 6 månedene av 2012:
Bushman’s Revenge – A Little Bit of Big Bonanza
Paul Buchanan – Mid Air
Oh No – Ohnomite
Mount Eerie – Clear Moon
Ryanbanden – Ryanbanden
Torche – Harmonicraft
Takk for tipset om Paul Buchanan! Den har på et eller annet mystisk vis klart å unnslippe radaren min. Blue Nile er en evig favoritt for min del, så denne gleder jeg meg til å dykke ned i.
Plata The Last Day On The Earth av og med artisten Rudolf Minuto som jeg tipset om går an å bestille på nett ! Den CDn er helt fantastisk !
Takk for tipset om Paul Buchanan! Den har på et eller annet mystisk vis klart å unnslippe radaren min. Blue Nile er en evig favoritt for min del, så denne gleder jeg meg til å dykke ned i.
Å, fy søren.. takk for Alabama Shakes-tipset! Fantastisk musikk!
Mye bra her ! Jeg oppdaget en fantastisk CD i Italia. Vet ikke om den distribueres her i Norge men Artisten heter Rudolf Minuto og skiva heter «The Last Night On The Earth» albumet inneholder praktisk talt alle sjangre fra Country til Black Metal og låtene er rett og slett helt KONGE. Er det mulig å sende dere i NRK MP3 av denne plata?
Marconi Union – Different Colours, vakkert og ekstremt velprodusert.
Marconi Union – Different Colours, vakkert og ekstremt velprodusert.
Mer søt elektronikapop har kommet ut, enklere indievariant, men fortsatt pent:Teen Daze – All of us, together
Jeg vil gjerne få anbefale:
Alt-J: «An Awesome Wave»
Django Django: «Django Django»
Weird Dreams: «Choreography»
Torché: «Harmonicraft»
The Cribs: «In The Belly Of The Brazen Bull»
Julia Holter: «Ekstasis»
Lower Dens: «Nootropics»
Jeg vil gjerne få anbefale:
Alt-J: «An Awesome Wave»
Django Django: «Django Django»
Weird Dreams: «Choreography»
Torché: «Harmonicraft»
The Cribs: «In The Belly Of The Brazen Bull»
Julia Holter: «Ekstasis»
Lower Dens: «Nootropics»
Jeg vil gjerne få anbefale:
Alt-J: «An Awesome Wave»
Django Django: «Django Django»
Weird Dreams: «Choreography»
Torché: «Harmonicraft»
The Cribs: «In The Belly Of The Brazen Bull»
Julia Holter: «Ekstasis»
Lower Dens: «Nootropics»