Countryens rebeller
Nashville er countrymusikkens desiderte hovedstad, men ikke alle er like glad for hvordan musikken som pøses ut fra byen låter. Glætt, from og mainstream er regelen for countryens superstjerner anno 2008, med andre ord alt Hank Williams III ikke er… Med låter som «Trashville» og «Dick in Dixie» har Hank III (jepp, barnebarnet til country-pionéren […]
Nashville er countrymusikkens desiderte hovedstad, men ikke alle er like glad for hvordan musikken som pøses ut fra byen låter. Glætt, from og mainstream er regelen for countryens superstjerner anno 2008, med andre ord alt Hank Williams III ikke er…
Med låter som «Trashville» og «Dick in Dixie» har Hank III (jepp, barnebarnet til country-pionéren Hank Williams) ingen problemer med å si hva han mener om sine «kollegaer». Som ett av fyrtårnene i alt.country-sjangeren spiller han skitten country, med rock og punk i bunn og med tekster som beskriver en hard hverdag.
- Bestefaren min sang om lyset, jeg synger om mørket, forklarer Hank Williams III til Lydverket.
Joe Buck er en annen av Nashvilles alt.country-veteraner som driter i alle glattskurte countrykonvensjoner, og begge artistene blir du godt kjent med i kveld hvis du ser Lydverkets dypdykk i Nashvilles alt.country-scene på NRK1 kl 23:15.
I mellomtiden kan du varme opp med litt trash-talkin’ med Hank Williams III:
[youtube bEY8ARSGHTU&feature=related]
Tags: Hank Williams III, Joe Buck, Lydverket
Fett! Ikke akkurat Garth Brooks. Og takk gud for det.
Vet ikke om gud akkurat er riktig instans å takke akkurat i dette tilfellet.. hehe. Vi venter jo fortsatt på oppfølgeren til Straight to Hell (som ifølge ryktene skal være eneste major-label countryalbum med Parental Advisory-klistremerke)..
Hvorfor skal nødvendigvis musikk være så skitten og destruktiv? Countryens røtter er jo ikke honkey-tonken som kom senere, men bluegrass og kristen musikk. Liker selv veldig godt mye av den moderne countrymusikken fra USA. La musikken tale for seg selv, selv om den er kommersiell. Hva er så fryktelig galt med positive tekster, god moral og feelgood-låter?
Delvis enig med Ole her – det er en utbredt (kred-)misforståelse at Nashvilles «glætthet» nødvendigvis er en uting. Og middels bra alt.country er vel omtrent det mest djevelsk uinteressante som finnes i denne vår musikalske verden.
En godlåt fra en (trolig) ganske dårlig fyr (og en evig country-Svisj-favoritt for min del):
[youtube XtfCcwMV3-o]
Det Hank og Joe og co. etterlyser i sendinga som sendes i kveld er at musikken og ikke minst tekstene skal komme fra hjertet og være inspirert av livet som leves. Verken de, eller denne ydmyke blogger’en løfter kred-øksa over good wholesome country music, men peker på at en suksessformel som én gang funket har blitt kopiert i det uendelige og vokst seg til et kommersialisert monster som føles uekte og fjernet fra «vanlige folks» hverdag.
Dette er min evige country-svisj-favoritt. jadda:
[youtube RVSeKnTzg6U]
Det er i alle fall et paradoks at countryen som lages fra dette «skittenrealistiske» perspektivet i så liten grad appellerer til menneskene de synger om. Dette er jo bare spekulasjoner, naturligvis, men en artist som Garth Brooks – monsterkommersialisert eller ei – betyr trolig mer for «vanlige folk» enn tjue tusen mer «autentiske» (oi, mye hermetegn her nå) countryartister.
Kristin: Knall video!
Det er forøvrig ikke noe nytt at alternative country-artister er sinte på Nashville. Det har lenge, spesielt vært det frie, rebelske Texas mot det glætte Nashville, men hovedgrunnen til at mange country-artister hater Nashville, er at det sitter der en radio-mafia og industri som eier de største stasjonene og som hindrer de små alternative country-sjangerne å bli spillt, for å nå ut til et større marked. Disse stasjonene overskygger en stor del av markedet og lever av å servere USA ufarlig polert Pop-Country med egne formaterte artister.
Sånn sett har Nashville i mange år ødelagt interessen for mer rebelsk, fri og tradisjonell country. Ikke mange band har greid å innpasse seg med et bein i begge leire, men Dixie Chicks er et hederlig unntak.
Selv Johnny Cash ble i mange år neglisjert av de store radio-stasjonene, men det er vel skjedd en forandring på det nå.
Ikke rart det finnes mange hatsanger om Nashville eller Trashville som det gjerne kalles
mo-a-ha-asp.. det er jo nettopp i spenningsfeltet mellom de som leverer det massene tror de vil ha og de som leverer det uønska og vanskelige at magien oppstår.. Det betyr jo ikke at noen av «leirene» sitter med fasiten, men forhåpentligvis driver de hverandre til å lage noe verdt å lytte til. Hvis vi vi følger argumentet ditt overfor så ender vi jo med et musikkens «tyranny of the majority». Og DET er vel neppe et sted vi vil være, verken i country, hiphop, pop eller andre steder..
«we’re just simple folks» – Joe Buck.
Argument og argument… Mer et slags forsøk på en beskrivelse av tingenes tilstand. Et tyranni er uansett ganske klamt å leve i, har jeg hørt; det være seg majoritetens eller et heelt annet.
Når det er sagt: Et av mine absolutte favorittband, Nashville-orkesteret Lambchop, opererer nettopp i denne mellomsonen; låtskriver Kurt Wagners eksentrisitet stilles i skarp og fruktbar kontrast til det kremaktige countrypolitan-soundet som preger deres beste øyeblikk (les: «Nixon»).
Denne diskusjonen fortsetter ved vannkjøleren i morgen, ass.
Hva het han fyren som lagde barnesanger under et pseudonym – og hva var pseudonymet?
Jason Ringenberg aka Farmer Jason ex-Jason and the Scorchers
http://www.jasonringenberg.com/
Tusen takk.
Jason & the Scorchers ble veldig populære i Norge på midten av 80-tallet med sin cow-punk og fyllte Sentrum Scene flere ganger. De turnerte mye i Norge til de ble oppløst 10 år senere, men gjorde en comeback-gig på Romerike Roots & Blues Festival i 2002.
I oktober 2005 var Jason her i Oslo på Cowboy & Indianer-festivalen som gikk på flere Oslo-scener i en lang-helg og gjorde både Farmer Jason for en skokk med fornøyde unger på Kampen Bistro, som kjøpte hans vennlige køntri-bonde show tross en viss språk-barriere. Han gjorde og en konsert for fullt hus på Gamla, først akustisk med solo-stoff og så Scorchers-stoffet backet av norske Big Truck. Folk møtte opp i 20 år gamle Jason & The Scorchers t-shirts og kvelden utartet seg etterhvert til å bli en god cow-punks allsangs-happening hvor die-hard fansen fikk et slags gjensyn med et sårt savnet band.
her kan sendinga om musikkbyen Nashville ses om igjen:
http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/374694
Sjekk ut denne karen: http://www.youtube.com/watch?v=rAqD5q8CBEs
Dette er «the real deal». Vernon Oxford ble utstøtt av Nashville for å være «too country».