Den første låten på Electra Heart heter «Bubblegum Bitch», og den setter på alle måter standarden for hvordan Marina And The Diamonds høres ut når hun nå for alvor har satt seg fore å bli Popartist: lettvint, grunt og spesialtilpasset det amerikanske markedet. Der waliseren tidligere var en av de mer spreke og mest markante av sitt slag, både vokal- og låtskrivermessig («Mowgli’s Road», «Shampain» og «I Am Not A Robot»), har hun på andrealbumet polert bort alle kanter og det meste av stemme-egenart til fordel for produsenter som Dr. Luke, Stargate og Steve Angello. Resultatet passer til det hun er mest kjent for i USA om dagen: oppvarmer for Katy Perry.

Det er ikke noe galt i å ønske å tjene mer penger på musikken, men å file vekk all motstand og særpreg for å fremstå mest mulig spiselig er en lettvint løsning. Det er lite musikk man blir fortere matlei av enn listepop som ikke er catchy nok, og Electra Heart domineres av drøvtygging av årgamle hooks.

Noe av temaet for albumet er at hun ikler seg forskjellige «jeg»-personer for hver sang – om det er primadonnaen («Primadonna Girl»), outsideren («Teen Idle») eller femme fatale i «Homewrecker». I og for seg ålreit, det, men det blir uinteressant og forutsigbart i lengden – spesielt når låtene hennes er glattere og mindre appellerende enn de fleste andre artister som faller innenfor stereotypene hun harselerer over (igjen: «Bubblegum Bitch»).

Albumets tredjerangs singler, som den parodisk formelfølgende «Primadonna» og den Stargate-produserte, overraskende refrengsvake bonussingelen «Radioactive» er labre saker. Størst hitpotensiale har nok den Bloodshy & Avant-aktige «Homewrecker», men Electra Heart blir først spennende når Marina legger seg bakpå, roer ned på dusinpop-produksjonen og lar stemmen komme til sin rett – «Starring Role» og det i særklasse beste sporet «Hypocrates» spesielt.

Inn mellom alle personaene hun skisserer her, er problemet at hun glemmer den viktigste: seg selv, den Marina som tidligere hadde både en sterk identitet, stemme og evne til å være bittelitt pussigere enn din generiske, outrerte popartist. På Electra Heart velger hun bort dette, og dét er et valg det er vanskelig å svelge når låtmaterialet er så sjarmløst og lite tiltalende.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Diplo, Dr. Luke, electra heart, greg kurstin, Jørgen Hegstad, Lydverket anmelder, marina and the diamonds, plateanmeldelse, Stargate, steve agnello