Kylesa - Teltscenen, Hovefestivalen
Bråkete bjørnejakt
Dyktige seigmetallhuer med særpreg roter seg tidvis bort i lei og grumsete lyd.
I likhet med Baroness føles Kylesa i stor grad som Mastodons yngre halvbror. Deres musikalske uttrykk har betydelige likheter; det er som om den er skapt ut av en rural verden der det eneste som gjelder er gigantiske grantrær, snødekkede fjell og bjørnejakt. Kylesa har like fullt et merkbart særpreg, der spesielt tunge elementer av psykedelia har sneket seg inn i miksen. Utover dette kan Georgia-bandet også by på særegenheter som en massiv trommevegg, takket være to trommeslagere, samt en av historiens kuleste kvinnelige gitarister, Laura Pleasants.
Det ville vært løgnaktig å nekte for at Kylesa ikke har sine ypperlige skiver å takke for et stramt forventningspress. Spesielt deres to siste albumutgivelser har demonstrert et unikt band med ubestridelige kvaliter, der fjorårets Spiral Shadow i enda større grad enn tidligere pekte mot de psykedeliske elementene.
Med andre ord er utgangspunktet til en festivalkonsert som dette ypperlig, ettersom Kylesa har flere visuelle særegenheter i tillegg til de audielle. Beklageligvis er ikke kveldens konsert på Teltscenen noe som vil sette dype spor i minnene. Det store feiltrinnet ligger i konsertlyden: Omtrent enhver mulighet til å la deres drømmende og LSD-vennlige partier sveve gjennom konsertarenaen, kveles på sårt vis av en usedvanlig grumsete gitarlyd. I så måte mister uheldig mange låter sitt definitive særpreg, og de plutselige likhetene mellom materialet gjør hele konsertopplevelsen noe uinteressant.
Kylesa på en scene skorter imidlertid ikke på høydepunkter. Spesielt den massive og trommefanatiske (og ikke minst -fantastiske) åpneren «Unknown Awereness» og «Distance Closing In» er låter som klarer å skinne igjennom en ellers tidvis uengasjerende konsert. Bandet selv gir mye av seg selv, og trakterer gjerne flere instrumenter på en gang for å bygge opp lydbilde. Bandets to trommiser fremkaller en konstant flod av mektige trommebrekk.
Kvintetten kan ha vært uheldige for anledningen, for det er helt åpenbart at de vet veldig godt hva de driver med. Men man sitter likevel igjen med følelsen av at Kylesa rett og slett gjør seg bedre på albumformatet.
Kim Klev
Fjorårets plate het vel heller Spiral shadow, Static tensions er 2 år gammel.
Dum, dum, dum tabbe.
Jepp, Spiral Shadow kom i fjor. Static Tensions kom faktisk i 2008, men fkk vel mest blest i 2009.
Var ikke på konserten på Hove, men har sett dem to ganger før – og kan ikke si at jeg synes at de «gjør seg best på plate», selv om platene også er veldig bra. Begge konsertene viste – etter mitt skjønn – at dette definitvt er et et liveband av klasse.
Morsomt nok gir Torgrim konserten en sekser i dagbladet;
http://www.dagbladet.no/2011/06/29/kultur/musikkanmeldelser/anmeldelser/musikk/konsert/17123556/
Torgrim Øyre har god sjangerforståelse mens Kim Klev har forståelse for hype.
De gangene jeg har sett Kylesa live har de så definitivt vist seg å være best på plate.. Øyakonserten for noen år siden var helt jævlig håpløs. Grøtete, utight etc.. De har litt å lære av Melvins når det kommer til to trommiser.
[...] Kylesa – Teltscenen, Hovefestivalen [...]
Jeg har sett Kylesa flere ganger enn alle dere, og dette var en av de beste konsertene deres. Så veit dere det.
Har du setlista? Hadde vore fint å få tak i den slik at man får laga seg ei speleliste. :3