Blood Command - Hand Us the Alpha Male
Blod på tann
Blood Command setter tennene i strupen på skeptikerne med et hardtslående og fengende minialbum.
Uvilje mot å følge sjangerprinsippene førte raskt til at Blood Command havnet i klammeri med de mer konservative fraksjonene i den norske hardcoremafiaen, som forarget seg over at treerbanden knadde inn poprefrenger og synthsukrede melodilinjer i låtene på det Spellemannnominerte debutalbumet Ghostclocks fra ifjor.
Hand Us the Alpha Male er muligens ment som et slags svar på tiltale; det siste utspillet i en trilogi med minialbum som ble påbegynt i 2009 er en forrykende bukett med mørke, aggressive og hardtslående låter som i alle fall delvis bør kunne stilne kjeften til kritikerne, og som gir god grunn for alle oss andre til å glede oss til andrealbumet som de for tiden er i studio og spiller inn.
Arrogant balanserende på skråstreken mellom punkrock og hardcore forener Blood Command på dyktig vis sylskarpe riff og hyperaktiv tromming med allsangvennlige refrenger, men har et stykke igjen å gå før de får noen bonuspoeng for originalitet og oppfinnsomhet. Åpningslåta «Summon the Arsonist» høres ut som det pyromane kjærlighetsbarnet til Turbonegro og Animal Alpha, mens «Schizophrenic Summer» langt på vei er et destillat av samtlige låter JR Ewing lagde i Ride Paranoia-perioden, og «OK! OK! OK!» gir (positive) assosiasjoner tilbake til Sick Of It Alls glansdager på nittitallet.
Kombinasjonen av energi, attityd og ubestridelige musikalske ferdigheter veier imidlertid ofte opp for bandets kreative mangler. Delvis fordi det først og fremst hentes inspirasjon fra oppløste og sårt savnede band som Refused, Hot Snakes, Pretty Girls Make Graves og nevnte JR Ewing, men like mye fordi Blood Command har et hemmelig våpen i vokalist Silje Tombre, som relativt ubesværet veksler mellom å være sint, sårbar og seriøst premenstruell med en innlevelse og desperasjon som jeg kan forestille meg at det ikke alltid er like lett å reprodusere i konsertsammenheng, og de fleste hardcorepoder kan misunne henne.
Enkelte svakheter til tross er Hand Us the Alpha Male et gjennomgående fengende og slagferdig visittkort fra et band som fremdeles har litt å strekke seg etter, men allerede er gode nok til at de fortjener respekt og oppmerksomhet.
Glenn Olsen
Tags: Blood Command, fysisk format, Glenn Olsen, Hand Us the Alpha Male, Lydverket, plate, plateanmeldelse
Fortsatt bare ufarlig rock med skriking… eller Lydverket-core, om du vil.
så musikk bør være farlig for å kunne være bra?
enig. å sammenligne dette med hardcore blir bare latterlig. kall en spade for en spade, som de sier.
Sist jeg sjekka kalte blood command seg fortsatt bare for et band som tar inspirasjon fra forskjellige sjangre. Det er vel heller et supercatchy rocke band med gode popreffreng og bra energi. På ingen måte et forsøk på å være et hardcore band. Det er bare lydverket som til vanlig tar feil. Slutt å sleng drit om et band bare pga hva lydverket kaller dem for. Lei av at den samme gjengen skal være inne å klage på alle artikler som har med blood command og gjøre. Finn dere enn hobby, helt seriøst!
Trodde hvertfall ikke hardcore og punk handlet om å være inne å bitche på kommentarfeltet til lydverket, det er vel bare oslo-gjengen som har dette som et høyt interesse felt.
Enig, Bjarte
Den debatten her er vel eldre enn de fleste fansa til Blood Command. Lite har endra seg siden media oppdaga JR Ewing etter deres 3. plate. Forskjellen er heller den at mens JR til tider var innovative og har hatt en enorm rolle i europeisk hardcore, er Blood Command og alle disse andre Bergens-greiene bare en blek, uinspirerende kopi. JR Ewing og Kaospilot gjorde noe stort og vil bli husket både hjemme og i utlandet i lang tid fremover, mens Blood Command kun står igjen som barne-TV-utgaven av disse banda.
Moro at Olsen for andre gang refererer til de «trangsynte» folka i hardcore-scena. Det som er ekstra artig er at de folka han refererer til nok er de mest åpne og «utfordrende» hardcore-kidsa. De virkelige konservative gæmlisene hater jo til og med de aktive hardcore-banda i Oslo, og har vel aldri hørt om Blood Command.
Hør Hør.
Hva faen! Blood Command har aldri påberopt seg at de er et hardcoreband. Det er media som har gjort. Bandet lar seg inspirere av et knippe hardcoreband de liker å høre på i tilleg til band fra mangen andre sjangre. Er ikke det lov det? Hvorfor gidder dere å søke opp band dere ikke liker for å skrive innlegg om det der hardcore dritet. Blood Command er et band som liker å spille musikk. Flott alt JR og Kaos har gjort. Kjempebra det. Men det gjør ikke dette til noe mindre for det. Bare noe annet, med en helt annen agenda. Brenn i helvette din feige stygge satan. At du gidder
Er du den samme Yngve som spiller i Blood Command? I såfall lurer jeg bare litt på hva du/dere mente med at det var for mye Carlings i den ikke-eksisterende norske hardcore-scena.
Thanks.
Heisann Andreas F, jeg er den samme Yngve som spiller ja. Kan forklare det jeg mente med den uttalelsen.
Det er jo veldig hipt å spille og høre på hardcore-aktig musikk om dagen og har vært en liten stund nå. Iallefall de 4-5 siste årene. Natt & Dag fokuserer på det, Lydverket fokuserer på det og de store kommersielle festivalene fokuserer på det (Hove/Øya/slottsfjell etc..) Og slik har det vært siden Blood Brothers og JR fikk sitt semi-komersielle gjennombrudd i 2005. Iallefall hos hipsterne.
Ta f.eks Sigh & Explode. Fantastisk band, men de hadde aldri fått den samme hypen uten at sjangeren faktisk var hipp. Når jeg sier at det er for mye «carlings» er det bare et uttrykk jeg bruker for å si at det er for hipt og kult rett og slett.
Norge har åndsvakt mange cole band. Noen med fete folk og noen med kjipe. Men jeg er av den oppfattelsen at hardcore var noe som var ment som opprør til det mainstreame. Og jeg tror ikke det blir noe spesielt mer «ekte» av at man tar på seg en minor threat skjorte, spiser kun banan og hater Siv Jensen for det finnes vel ikke noe mer mainstream enn det. Det er jo det safeste man kan gjøre hvis man vil bli likt.
Og spille hardcore punk og VÆRE hardcore er to forskjellige ting mener jeg, men in the end burde det være det ikke spille noen rolle. For all musikk burde være for alle. Og elsker man musikken burde det være nok.
Og så er det sykt viktig å få med også; vi sa aldri at vi var et ekte hardcore band, eller at vi var så mye bedre eller noe slikt. Vi fikk spørsmål om den såkalte hardcorescenen og det var det vi svarte. For det er det vi syntes.
Fikk du svar på det du lurte på?
Ellers kan jeg svare mer
- Andersen
Med andre ord kan jeg fortsatt kjøpe jeansa mine på Carlings, sweet.
Og hvis du klarer å huske selv, så var det AKKURATT samme driten mot JR når de holdt på wiseass
Fet musikk er fet musikk. Verden trenger gode refrenger.
Etter min mening er det forholdsvis lett å høre ekko av band som Minor Threat, Sick Of It All, The Germs og Black Flag i flere av låtene på det nye minialbumet til Blood Command, og på grunn av dette påpeker jeg ganske enkelt at de henter inn elementer fra hardcore i musikken sin.
Det interessante med Blood Command er imidlertid hvordan de fletter dette sammen med elementer fra pop, rock, punkrock og posthardcore til det som jeg mener er både fengende og ganske tøff musikk. Utover det er jeg helt enig i at Blood Command per definisjon ikke er et hardcoreband, noe også har vanskelig for å forestille meg at de ønsker å være.
Når det er sagt synes jeg det er trist hvordan noen føler et så stort eierskap til sjangerbegrepet hardcore at de synes det er legitimt å rakke ned på alle som avviker fra normen, men dette har vel vært gjengs omtrent siden sjangerens opprinnelse på slutten av syttitallet…
Halla Yngve, Glenn og alle andre:
Jeg trykka «SVAR» på de innlegga som sa «ække no hc detta vettu» osv. Jeg sa vel heller aldri at BC claimer hardcore, og mitt innlegg var retta til anmeldelsen/debatten rundt hardcore-begrepet.
Selv synes jeg BC er best når de er på sitt mest poppa, og lager noen catchy låter. Den «Don’t ever let me down»-låta er dritbra. Litt som Surferosa, bare mye bedre. (Håper ikke du tar Surferosa-sammenligningen som en diss, det er ikke ment sånn. Kanskje det er disco-bridgen som får meg til å tenke på dem). Om media hadde slutta med hardcore-maset, og bandet hadde lagt seg på en skamløs catchy greie, hadde jeg sikkert digga det mer. Men akkurat nå ligger det litt i et kjipt grenseland.
Va faen gjorde Kaospilot som var så jævla stort om jeg tørr spørre? Og når skal du slutte å mase om JR. De splitta opp for 5 år siden. Hvis du har lyst kan du godt sitte i en kjeller og spille ride paranoia og shadows om og om igjen for min del. Men ikke kom her å si at Blood Command er en blek kopi av JR Ewing for da har du ikke hørt på Blood Command. Folk må få lovt til å prøve å laga Hardcore i Norge uten å bli kalt kopier eller at folk konstant maser om JR Ewing . Da kommer du vertfall ikke til å få noen utvikling. Er så sykt lei av å hørre på mas av sånne som deg. Få deg noen nye musikalske referanser. Hardcore i Norge døde ikke i 2006,
PS: Hvis du synes Soial Suicide er en blek og uinspirerende kopi av Jr Ewing må du faen skjerpe deg. En av det aller beste platene som kom ut i Norge ifjor.
Siden du referer til «Shadows» har du kanskje ikke så mye peil på hva Kaospilot gjorde i mange år før den skiva? Bare sjekk opp turneene, skivene, labelene. Så slipper jeg fortelle deg det. I korte trekk var de i fronten en en hel sjanger og ga ut plater på det største labelet i miljøet. Men BC ligner ikke no særlig på JR eller Kaos. Media prøver bare å gi dem samme status, det er det jeg sikter til.
Social Suicide er ikke en kopi av JR nei. De er en kopi av Hove-hardcoreband som Rise Against osv., toppet med PR-stuntet Silver gjorde hundre ganger bedre i 2004. Kristendom har forøvrig ingen ting i punk/hardcore å gjøre. Det vet de selvsagt, så derfor pusher de på det.
Kan ikke alle i Bergens-scena møte alle fra Oslo-scena midt i landet et sted, og slåss til en side er utsletta?
Unger. Slutt å syt, det finnes få ting som er værre enn folk som slenger dritt om bra norske band. Dem er det ikke mange av, men Blood Command er definitivt både bra og norske – SÅ BACK DEM ELLER LAG NOE BEDRE SJØL.
WORD! WORD! WORD!
«“Schizophrenic Summer” langt på vei er et destillat av samtlige låter JR Ewing lagde i Ride Paranoia-perioden» – Olsen
Denne låten er en coverlåt lagd av Distortion Dedline(ca 2002). Selv om rockemester Yngve spilte bass der på den tiden så er det ikke helt BC´s feil at den er godt marinert av JR Ewing.
Angående hardcore eller pop så handler det vel endel om sound og innspilling/produksjons kvalitet. Hadde BC spilt inn i kjelleren min på en minidisk hadde de sikkert hatt hardcore kult status, blant 7 personer.
Meget observant
10 poeng til deg:)
Om det skulle være noen tvil… Norsk hardcore anno 2011:
http://vimeo.com/21410186
Æh, gæmliser er ikke 2011.
OCHC:
http://vimeo.com/7842990
Evolve, Death is not Glamorous, Common Cause, Giant, Problems.
Giant?
erre sånn rockeband det?
Finnes ikke noe kjipere enn band (eller «kritikere» som dere og for den slags skyld) som bare kjører etter en bestemt mal. Mye fetere med de som blandere sjangere og lager sin egen greie.
Hardcore eller ikke hardcore…hvem bryr seg! Musikken er fet og det er det som til syvende og sist teller. All musikk utvilkler seg stadig, det samme gjør sjangre. både pop, rock, pønk eller hardcore. Er bare gamle grinebittre folk som aldri kom noen sted lenger enn sofakroken, som gidder å hakke på de som gjør det bra. Det er for lite respekt i musikkverden om dagen ass…Fet plate, fett band!
Takk Mats
Jeg vil si Blood Command skiller seg ut ved å ha en vokalist som Silje Tombre. Vokalen hennes er rett og slett sinnsykt bra, en av de beste i Norge spør du meg.
Forresten, til alle sjangergrinebitere – slutt å tenk sjanger og bruk øra.
[...] Shonen Knife – Quavers Göttemia – Love Box Blood Command – Summon The Arsonist Blod på tann Black Flag – Nervous Breakdown Off! – Peace In Hermosa Off! i Austin X – Universal [...]
[...] Maccabees – Pelican Blood Command – Cult Of The New Beat (PREMIERE!) Blod på tann Kendrick Lamar – Celebration Casa Murilo – Wrecking Ball Adna – She Purified In [...]