Skambankt: Hardt regn

[Dog Job/Tuba]

Skambankt. Foto: Promo

Skambankt beviser med kraftfulle gitarriff, melodisk styrke og god dynamikk at norsk rock lever i beste velgående.

Fra å ha laget rufsete punkrock med politisk ladde tekster på debuten, via et mer polert preg på oppfølgeren, har Skambankt tidvis kunnet oppleves påtrengende og ensartet. Følelsen av å bli klødd på samme sted for lenge har sneket seg frem.

Endelig har bandet funnet sitt naturlige habitat. Hardt regn lander med triumf midt i episenteret av rock, med en variasjon som kler bandet svært godt. Singelen ”O dessverre” oser av storhet, dommedag og kraft til samme tid. Det føles nesten som å bli blåst i bakken og deretter gjenreist, med større styrke som resultat.

Skambankt gjør et ærlig dykk i arkivet og henter frem punkrock og classic rock, og sammenstiller det til lyden av et band som alltid lander på begge beina. Tempoet varierer, gitarsoloene sitter løsere (”Slukk meg for eg brenner”) og bandet virker mer avslappet og lekent enn tidligere. De leker med referanser, ikke bare fra band som Motörhead og Stooges, men også med landsvennene i Black Debbath (”Trygge Rammer” ligger tett på ”Problemer innad i Høyre”). Meta-metarock.

«Slukk meg (for eg brenner)»:

Skambankt: «Slukk meg (for eg brenner)»

Tekstmessig skildrer vokalist Terje Vinterstø Røthing fremdeles de mørke sidene ved livet; ”Eg tenker mest på hevnen som e søt/den vekker opp min glød/og alle ska få se på/når du ber din nød”. Selv om Røthings stemme er noe begrenset, reddes den av energien den maner frem hos lytteren.

Skambankt overrasker ikke, men befester sin posisjon som en av norskspråklig rocks fremste og beste ambassadører.

Mats Borch Bugge

Tags: anmeldelse, Hardt regn, plate, skambankt