Lenge varslet som et dypere og mer personlig album fra et band som helt siden debuten har blitt anklaget for å ha plenty med stil, men ingen substans, er Blood Pressures Alison Mosshart og Jamie Hince første album sammen på tre år. Takket være hennes innsats som vokalist i «supergruppa» The Dead Weather og hans forestående sommerbryllup med Kate Moss, er det tidligere så pressesky London-bandet imidlertid mer mediaprofilerte enn noensinne.

Duoens skittenrufsete bluespunk har uansett fått seg en skikkelig makeover siden sist - muligens for å matche gjenskinnet fra de kulørte magasinsidene de to nå figurerer jevnlig i - og blitt dresset opp i et lydbilde som høres ut som om det har blitt smurt inn med svart mascara, drapert i vinrød fløyel, dynket i dyrt brennevin og deretter satt fyr på. Dekadent og utvilsomt kledelig, men dessverre også et av de få virkelig positive aspektene ved The Kills’ fjerde album.

Under den lekre overflaten finner vi nemlig en samling låter som er betraktelig mer lettbente og innsmigrende enn hva vi er vant med fra tidligere, men hvor The Kills i sin streben etter å omfavne arenaformatet og plassere seg som en slags mellomting mellom Yeah Yeah Yeahs, LCD Soundsystem og U2 har endt opp med å lage et album som føles adskillig mer forutsigbart, mekanisk og hult enn den overraskende lekne og tidvis ganske sjelfulle forgjengeren Midnight Boom, og bare gir spredte innblikk i hva det egentlig er som får hjertene til å banke på innsiden av Hinces stramme designerdresser og Mossharts slitte vintage-trøyer.

Et hederlig unntak er den snodige og gammeldagse «The Last Goodbye», et kjærkomment og vakkert avbrekk fra det sedvanlige trommemaskin-og-effektgitar-kjøret, hvor Mosshart får en sjelden anledning til å finne frem paljettkjolen og Gauloises-pakka og fullt ut omfavne rollen som forsmådd chanteuse. Til gjengjeld varter hun opp med en sår oppriktighet som ellers er sørgelig fraværende i et monokromt lyrisk univers som først og fremst handler om å være kul og tøff, når det istedet burde handle mer om hvor hardt det kan være å hele tiden skulle være kul og tøff.

Det aller største problemet bandet står ovenfor på dette albumet er imidlertid en skrikende mangel på gode låtidéer. Det blir nesten litt flaut når flere av de antatt friskeste anslagene på skiva kjapt viser seg å være knabbet fra langt mer talentfulle artister, slik tilfellet er med både «Baby Says» og «You Don’t Own the Road» hvor Hince elegant har snittet ut henholdsvis åpningsriffet fra Rolling Stones’ «Gimme Shelter» og rytmestrukturen til Roxy Musics utsøkte discopopperle «Love Is The Drug», uten at han klarer å lage noe annet enn annensorteringsrock med noen av disse geniale elementene.

Glossy, glattpolert og umiddelbart ganske fengende: Blood Pressures er et album med det ene benet på catwalken og det andre allerede lisensiert bort til et dusin amerikanske tv-serier. Sånn sett er The Kills tilsynelatende kledd for suksess, men duoen har dessverre mistet noe vesentlig ved seg selv i prosessen. Sjela, kalles det vel.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, blood pressures, Glenn Olsen, Lydverket, plate, The Kills