Norges kanskje fremste ambassadør for klassisk folk og fingerplukking på tolvstrengers gitarer, Jens Carelius, har med sin tredje albumutgivelse valgt å tenke langt større og friere enn tidligere. Der han med sine tidligere utgivelser fremstod nærmest fanatisk i sin romantisering av 60-tallets folktradisjoner, er produktet denne gangen et langt mer moderne og sjangerløst verk. Det vitner om økt kunstnerisk selvtillit; i tillegg har arkitektenes visuelle ideer har vært til stor inspirasjon.

Dermed har Carelius smurt massive arrangementer oppå sitt akustiske utgangspunkt. Vegger av overdådige blåserrekker, filmatisk koring og mektig perkusjon er elementer som nå gjennomsyrer det hele. Låtskriveren Carelius har også tatt seg sine friheter, der mer eller mindre komplekse vendinger i låtene stadig finner sted. Et slikt prosjekt kan kanskje i utgangspunktet fremstå som både anspent og strengt, men det er åpenlyst at det er en pur spilleglede som har drevet det hele fremover, en sak som i svært stor grad smitter.

Imponerende kvaliteter til tross, Jens Carelius nye lydlandskap krever mye av lytteren. Selv om ditt aller første møte med The Architect sannsynligvis vil føre til en umiddelbar forelskelse, krever det flerfoldige lytt før forholdet forflytter seg videre i positiv retning. Albumets komplekse helhet truer med å gå på enkelsporene og deres individuelle kvaliteter løs. Med en raus dose tålmodighet kommer man imidlertid ikke unna at Carelius har skapt noe stort og minneverdig.

Gjør du deg godt kjent med The Architect, har du mye å sette pris på. Førstesingel ”Avenue de la Mer” og ”Stranger At The Weel” utpeker seg tidligst, muligens fordi de illustrerer albumets lydbildemessige ytterpunkter, der førstnevnte utgjør et vakkert stykke kunstpop og sistnevte opererer nærmest Carelius’ folkgrunnlag. The Architect nytes likevel best i én vending, og på minussiden noteres det at man er mer enn godt mettet på det musikalske uttrykket idet de to avsluttende sporene ”Father” og ”The Tower” sakte glir gjennom rommet.

The Architect er i utgangspunktet ment som et bestillingsverk for en kommende film med samme navn. Med tanke på et dette er en høyst selvstendig og oppmerksomhetshungrig plate, er det vanskelig å forestille seg hva filmen The Architect vil by på uttrykks- og innholdsmessig.  Det er uansett enkelt å forstå hvorfor Jens Carelius har valgt å gi ut dette som et fullverdig studioalbum: The Architect står på nesten alle vis stødig og imponerende på sine egne, nøye utformede søyler.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, jens carelius, Kim Klev, Lydverket, plate, The Architect