Njål i nattens mulm og mørke. Men dansing blir det ikke.

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: TV-reporter Njål Engesæth.

Årets 5 beste plater

1. Diverse Artister – Dark was the night

Det kan virke litt feigt å velge et dobbelt samlealbum som årets beste plate, men for meg var dette rett og slett platen med de beste låtene i 2009. Fantastiske duetter som Feist & Ben Gibbard, Grizzly Bear & Feist og Conor Oberst & Gillian Welch, kombinert med låter fra My Morning Jacket og The Decemberists (”Sleepless” er årets vakreste sang) bedre enn de som vanligvis er på deres egne plater, samt de fleste andre artister indie-elskere kan tenke seg, gjør dette til et must.

2. Them Crooked Vultures – Them Crooked Vultures

Til tross for supersammensetningen Dave Grohl, Josh Homme og John Paul Jones, hadde jeg ikke så store forventninger til dette albumet. Men det endte opp som en plate som fikk meg til å innse at jeg nesten hadde glemt  hvordan rock føltes. Og det gav meg troen troen på gitarriffet tilbake. Forhåpentligvis kommer de til Norge neste år, og det vil trolig bli blant de største konsertopplevelsene i 2010.

3. John Olav Nilsen og gjengen – For sant til å være godt

Det meste har vært sagt om denne debuten. Men det slo meg nylig at de norske artistene jeg har et sterkest forhold til, er de som synger på norsk, med østlandsdialekt. Da var det befriende å få en plate som viser at bergensk kan være musikalsk dialekt, og at en kan synge på den dialekten og fremstå som sår og ikke sytete. Og det fineste er; jeg tror ikke denne platen bare er et blaff!

4. The XX – XX

Jeg må innrømme at jeg er litt svak for band med både mannlig og kvinnelig vokal, og som spiller på denne kontrasten. Og selv om The XX har et litt irriterende hipster-image, får de denne komboen til å funke i en 2009-bekledning. Mørk, men harmonisk, smyger platen seg innpå deg. Og selv om den neppe gjør vinteren lysere, gjør den det lettere å tilpasse seg årstiden.

5. Röyksopp – Junior

Röyksopp slo gjennom for snart ti år siden, med et sound som i stor grad var med på å definere post-millennium-stemningen. Da er det befriende å høre at de kan lage ei plate som refererer til tidligere verk, samtidig som det ikke fremstår som utdatert i 2009. Og når en i tillegg hanker inn ”Sweden’s finest”, Karin Dreijer og Robyn, på vokal, er det bare å vente i spenning på den annonserte oppfølgeren ”Senior” som skal komme neste år.

Årets låt

Frankmusik – ”In step”

Frankmusik var blant artistene britiske journalister hadde stor tro på skulle sette sitt preg på 2009. Det slo ikke helt til, men han klarte å levere én idiotisk catchy låt; ”In Step”. Selv om jeg under alle omstendigheter prøver å unngå dansegulvet, klarer jeg ikke sitte stille når jeg hører denne. Så derfor foretrekker jeg å høre den når jeg er alene…

frankmusik-in-step

Årets overraskelse

Madness – The Liberty of Norton Folgate

Madness var bandet jeg nesten hadde glemt fortsatt eksisterte. Og hadde det ikke vært for at jeg skulle intervjue dem da de spilte på Øyafestivalen, hadde jeg neppe hørt denne platen. Men det tok ikke mange minuttene av The Liberty of Norton Folgate før det slo meg: ”Men dette er jo faktisk veldig bra…” Det at de har blitt eldre og mindre tøysete, kler absolutt Madness.

Årets skuffelse

For meg har nok de største skuffelsene vært publikum på intimkonserter. Jeg fikk konserter med James Yorkston, Damien Jurado og flere ødelagt av fulle idioter som på død og liv skal rope ut sine egne elendige vittigheter til den stakkars artisten som er tvunget til å respondere på det. Og dette er knøler som helt innlysende er fan av vedkommende på scenen! Når artister henvender seg til publikum, ønsker de enstavelsessvar, ikke fylleræl.

Årets mest oversette

Denison Witmer – Carry the Weight

Greit, så kom den sent i fjor, men den har ikke fått noen større distribusjon før i år. Og til Norge har den ennå ikke kommet. Denison Witmer er artisten jeg tyr når det begynner å bli litt kaldt, men før den store depresjonen setter inn. Glad-melankolske, florlette popmelodier, som rett og slett er umulig å mislike.

Årets mest oppskrytte

Hyllestkonserten til Tom Waits på Rockefeller i forbindelse med hans 60-årsdag

Ingrid Olava gjorde en fantastisk versjon av ”Hold on”. Kaizers overraska positivt med ”Goin’ out west”, mens Thom Hell kom seg proft gjennom ”Johnsburg, Illinois” og ”Soldier’s Things” (selv om jeg ikke kjøpte hans begrunnelse for å ha jukselapp med at han ble fan av Tom Waits før han ble gammel nok til å sette pris på teksten…). Men dette var et arrangement som holdt på i over tre timer, og det betyr at ca. 2 timer og 45 minutt ikke holdt mål. Noe var bleke karaokeversjoner, annet var bare pinlig pompøst, men det meste var fremført med elendig engelsk uttale. Og når jeg kom hjem og sjekka diverse nettforum, var det nærmest en unison hyllest fra de som hadde vært der. WTF!!! Hvordan kan jeg og disse menneskene være fan av samme artist!  Nei, aldri mer Tom Waits-tributes.

Tags: dark was the night, Denison Witmer, Frankmusik, hyllest, idioter i publikum, Ingrid Olava, John Olav Nilsen og gjengen, Kaizers Orchestra, Madness, Njål Engesæth, Rockefeller, Röyksopp, the xx, Them Crooked Vultures, Thom Hell, Tom Waits