The Pains Of Being Pure At Heart - Belong
Anabole hipsteroider
The Pains Of Being Pure At Heart biffer opp produksjonen på sitt sympatiske andrealbum.
Det var mange som fikk full pott på hipsterbingoen da The Pains Of Being Pure At Heart debuterte i 2009. Tynne folk fra Brooklyn med sped vokal, fislete innspilling, selvbevisste tekster og et temmelig godt forhold til Tullycraft, 14 Iced Bears og andre band som hørtes ut som pysete utgaver av The Smiths. Alle hipsterklisjéer satt til side var det samtidig ingen tvil om at kvartetten skrev skikkelig gode poplåter med lett gitarstøy, vakre harmonier og tekster som fikk et og annet øyenbryn til å løfte seg («This Love Is Fucking Right!», noen?).
Til andrealbumet er noe av dette fislestempelet forsvunnet, og det skyldes den innhentede produsentduoen Flood og Alan Moulder (The Smashing Pumpkins, U2, Coldplay, etc). De har strammet opp bandet betraktelig, noe som gjør at det låter mye mer frempå og krispt. Noen ganger, som på andresingel «Belong», er de slettes ikke langt unna nevnte The Smashing Pumpkins i lydbildet, med den hvasse fuzzgitarlyden som signatur. Allikevel er ikke bandet til å ta feil av: Kip Bermans hviskende stemme, den samme diskantdominerte lydprofilen og lidenskapelige poplåter som både støyer og er sukkersøte på samme tid.
Hør hele platen her:
Denne kjendisprodusentbruken vil muligens få noen av de mest Sarah Records-puristiske tilhengerne til å skygge banen, men alt i alt har dette vært en svært kledelig ansiktsløftning for bandet: melodiene trer frem i større grad enn tidligere – og på albumets aller beste øyeblikk, som «Girl Of 10,000 Dreams», «Heaven’s Gonna Happen Now» og nevnte «Belong», er den barske produksjonen et viktig suksesskriterium.
Kort oppsummert høres Belong ut som det uekte barnet til Mellon Collie And The Infinite Sadness og Ashs 1977 – dette er velspilt, vakker fuzzmelankoli som det er lett å forelske seg både i og til.
Jørgen Hegstad
Tags: alan moulder, anmeldelse, belong, Flood, Jørgen Hegstad, plateanmeldelse, the depreciation guild, the pains of being pure at heart
Du burde bruke ordet «hipster» litt oftere.
mener du litt hoftere?
aiai! med denne kommentaren viser du at du er «bekken business»
og det kan ingen protesere på..
nå ble jeg @Jørgen Hegstad-fan på min lårhals!
har du forøvrig vurdert medlemskap i femurerlosjen?
Takk til «t» som skrev det jeg skulle skrive.
Prakteksempel på hvordan spaltister nå for tiden prøver å knytte alt og alle til hipster-kulturen. Jaja, du er i allefall ikke Hasse Hope.
for å være en fem’er anmeldelse syntes eg dette var litt tynt, hadde vel vært viktigere å skrive litt om båndene tilbake til drømme-popens helter enn at de e hipstere. Alle indie-rockere e jo uansett stylet sånn av managementet.
mye knallhard styling fra de kyniske platemobulene i brooklyn ja. kidsa kommer over brua med gitar, wranglers og kåbbai-boots, og seks måneder i williamsburg etter, så ser de ut sånn som på bildet der.
mulig det skulle stå «mogulene» over der. men på den andre siden er det mulig at vi kan fylle «mobulene» med mening i stedet.
[...] Saints Go Machine – Kelly The Pains Of Being Pure At Heart – Heart In Your Heartbreak Anabole hipsteroider Chet Faker – No Diggity Black Lips – New Direction Black Lips på sopptur Hope I Die [...]
[...] Albumet falt kraftig i smak hos vår anmelder når det kom tidligere i år. Les omtalen her. [...]