Kåre & The Cavemen - Enga, Øyafestivalen
Alt er tilgitt
Kåre & The Cavemen, Enga Kåre & co. anno 2009 er et bortkastet bra band. Oslo-rockens hjerte har bevret lengselsfullt etter denne gjenforeningen, selv om den retter søkelyset mot hvor vanskelig det kan være å balansere personlig kjemi med musikalsk evne og vilje. Knut, Kåre og resten av nittitallsårgangen av Kåre & The Cavemen tar […]
Kåre & The Cavemen, Enga
Kåre & The Cavemen på Øya. Foto: Rashid Akrim, NRK P3
Kåre & co. anno 2009 er et bortkastet bra band.
Oslo-rockens hjerte har bevret lengselsfullt etter denne gjenforeningen, selv om den retter søkelyset mot hvor vanskelig det kan være å balansere personlig kjemi med musikalsk evne og vilje. Knut, Kåre og resten av nittitallsårgangen av Kåre & The Cavemen tar farvel med verden et omtrentlig tiår etter at konstellasjonen raknet, og på Øya entrer et knippe sortkledde menn som har en siste ting å bevise scenen. Det er stort i seg selv, men til syvende og sist står og faller alt på gruppens formidling, forvaltning og forståelse av sine to første, semi-klassiske album.
Jeg så bandet live i 1999 eller 2000; de spilte på Rockefeller og etterlot publikum (inkludert meg selv) i en mølje av gråt, latter, dansing og gåsehud. I kveld står det i langt mindre grad om liv og død, Knut Schreiners lakoniske mellomsnakk avslører tvert imot et band som fremfor alt har oppdaget hvor gøy det er å spille sammen, og som uten å prøve å kamuflere gamle arr endelig ser ut til å skjønne det mange av oss har forstått en stund: Det finnes ikke et norsk band som når Harestua-gjengen til anklene hva retrofølsomhet, arrangementsteft og pur eleganse angår.
Svært mye av dette må tilskrives Schreiner, som trosser tilløp til rusk i det håndtverksmessige maskineriet og farer over hele bandets tidlige katalog med presis hånd og nyspissede ører. Resultatet er at det surf- og stylingorienterte (og kanskje bittelitt ironiske) Jet Age-materialet nesten rager der oppe med det mer frakobla, fjerne og truende sexy A Long Day´s Flight…-albumet, til tross for at sistnevnte var et stort steg opp på plate. Høydepunktene på Engascenen teller «Down The Road Of Golden Dust», «Girlfriend In Tacoma» og en forrykende versjon av «Filadelfia», tre låter (av mange!) som alle hinter om hvor hvilke høyder K&tC tangerte rent låtskrivermessig da de var på topp.
Knut Schreiner har signalisert at han ønsker å bruke tida som kommer på å skrive og spille inn musikk i nettopp dette soniske nabolaget. Jeg håper han tar med seg denne årgangen medmusikanter; de kommuniserer fortsatt ypperlig etter alle disse årene. Men den vakreste lyden i verden er, når alt kommer til alt, lyden av et hjerte som slår. Kåre & The Cavemen legger stetoskopet over brystet og pumper lyden ut med stor overbevisning. La det bare ikke bli ti år til neste gang, gutter.
Marius Asp
Flere bilder fra Øyafestivalen her
Tags: anmeldelse, Festival, Kåre & The Cavemen, konsert, øya, øya09
Skjønner ikke den hangen musikkjournalistene har til å anmelde et band som la opp for 10 år siden, hva med heller å skrive om et norsk band som blir stadig bedre og er i ferd med å ta over verden (les: Satyricon) ?
hæ? jeg var ihvertfall spent på hvordan Kåre & C låt nå. give the people what they want ass. jeg ville lese dette. og jeg likte det. takk for at dere anmeldte!
ja, jeg vil ikke takke, men heller beklage at når man har såpass begrenset utvalg av konserter anmeldt i norske media (sammenlignet med utenlandske musikkblogger) så velger man da å bruke den tydeligvis svært så dyrebare spalteplassen på ting som ikke er relevant, når man heller kan bruke det på relevante ting. Denne anmeldelsen er ren nekrofili, på et band som har vært dødt i 9 år, og som også vil være det i fortsettelsen. For dette er er jo ikke engang et comeback, det sier de jo sjøl! Mindre relevant kan man ikke få det, rett og slett.
http://images.art.com/images/-/Stupid-People-Shut-Up–C11751586.jpeg
ArneAnd: Du må gjerne hevde at Kåre & The Cavemen er irrelevante og at denne anmeldelsen er «nekrofili», men det er likevel en kjensgjerning at bandets plassering i norsk rockehistorie (og på Øya-plakaten, for den saks syld) gjør denne konserten interessant for mange mennesker – om enn bare som en engangsforeteelse. Vi skulle gjerne anmeldt alt som foregår i Middelalderparken, men ressurser og tidspress tvinger nå engang Lydverket, som alle andre medieaktører på festival, til å måtte prioritere noe og velge bort noe annet.
Jeg anmeldte forøvrig Satyricon på fjorårets Hovefestival, om det kan være noen trøst: http://www.nrk.no/lydverket/mektige-m%C3%B8rkemenn-i-solskinn/
Ok, takk for bra svar. Til Lydverkets forsvar så anmelder dere jo mye rart da, en salig blanding av litt edge og litt kommers. Fortsett med det Lydverket! Men – Ane Brun som årets skive kommer jeg aldri til å glemme, LOL, Lindstrøm er jo en stående klassiker. Og til slutt til Kalle: http://www.youtube.com/watch?v=xPHBHYMes-U
Haha, sjøl om jeg backer kollega Asp, og mener Kåre & C er et must å bedømme i år – så må jeg gi anda litt props for formuleringa «ren nekrofili, på et band som har vært dødt i 9 år, og som også vil være det i fortsettelsen».
Sender ikke nrk live fra Øya slik de pleide å gjøre for noen år tilbake?
Svært savnet
jon
Nei, ser ut som det er VG-TV som har fått rettighetene i år…
[...] fem etter The Bronx, Vampire Weekend og Kåre & The Cavemen.The Bronx (5)Vampire Weekend (5)Kåre & The Cavemen (5)Ulver (4)Mew (3)Se: Øyakonsertene fra 2008 i P3tvTags: frp, grizzly bear, jaga jazzist, john olav [...]
[...] her:Vampire Weekend – Anmeldelse: Duve-stråling (5)Kåre & The Cavemen – Anmeldelse: Alt er tilgitt (5)The Bronx – Anmeldelse: Egnet for regnet (5)DonkeyboyRise AgainstBand Of HorsesUlver – [...]
[...] Les anmeldelelsen fra Øyafestivalen 09 her [...]