Afrikanon!
Det siste året har jeg brukt store deler av min ledige tid til å grafse grådig i den uoversiktlige (og temmelig slurvete navngitte) sekken afropop. Her er noen av gullfunnene. Forrige gang jeg skrev om afrikansk musikk, nærmere bestemt en strøken samling afrobeat fra Nigeria, lovte jeg at det skulle komme mer fortløpende. Hui, hvor […]
Det siste året har jeg brukt store deler av min ledige tid til å grafse grådig i den uoversiktlige (og temmelig slurvete navngitte) sekken afropop. Her er noen av gullfunnene.
Forrige gang jeg skrev om afrikansk musikk, nærmere bestemt en strøken samling afrobeat fra Nigeria, lovte jeg at det skulle komme mer fortløpende. Hui, hvor tiden flyr.
Det er liten vits i forsøke å definere det ulne afropop-begrepet så voldsomt; det får holde å nevne at det kan romme alt fra skrudd, seig jazz til bouncy gitarpop, sandblåst blues, hard funk og kubansk eleganse, ofte med en rytmisk presisjon og melodisk kompleksitet som røsker hardt i ører som i årevis har blitt gjennomdynket av rock og pop. Men det er definitivt verdt å investere tid og krefter i å omfavne det fremste av denne verdensdelens musikk.
Dermed vil jeg bruke denne plassen på å presentere mine fem favorittlåter fra det afrikanske kontinentet akkurat nå. De er svært forskjellige, men sørger alle for at det barske nordiske høstklimaet føles hakket lettere å bære. Bon appetit!
1. Letta Mbulu – «Macongo»
Sørafrikanske Letta Mbulu, som forlot det apartheid-gjennomsyrede hjemlandet i 1965 til fordel for eksil i USA, er kanskje mest kjent som jazzsangerinne og samarbeidspartner med en rekke storheter, fra Cannonball Adderley til Michael Jackson. «Macongo» er spilt inn under ledelse av Hugh Masekela, på selskapet Chisa, med gjestemusikere som Joe Sample og Wayne Henderson. Får du ikke rykninger i dansefoten av denne, er det på tide at dine nærmeste ringer ringer et begravelsesbyrå umiddelbart.
Finnes på: Hugh Masekela Presents The Chisa Years, 1965-1975 (Rare And Unreleased)
2. Nyboma – «Doublé-Doublé»
Den tyske labelen Network byr på mye snadder fra ikke-vestlige musikktradisjoner, og alle med et snev av interesse for afrikansk musikk kan med fordel sjekke ut de tre Golden Afrique-boksene de har gitt ut. Skjønt bokser: Hver av dem er, tross avlangt bokformat i papp og relativt informative liner notes, kun utstyrt med to plater. Men musikken er det ingenting å si på. Dette er vestafrikansk pop på sitt beste, med fokus på den gitartunge, spretne og kubansk orienterte stilarten soukous, som hadde sitt opphav i Kongo mot slutten av tredvetallet. Jeg har plukket en lang, flott sak kalt «Doublé-Doublé», spilt inn tidlig på åttitallet, der Nyboma Mwan’didos fløyelsrøst får boltre seg over en gitarfigur som kysser himmelen.
Finnes på: Golden Afrique, Vol. 2: Highlights And Rarities From The Golden Era Of African Pop (1956-1982)
3. Simba Wanyika – «Wana Wanyika»
Apropos gitar og himmelske sfærer: Samleplaten Guitar Paradise Of East Africa (1990), som trist nok har gått ut av produksjon, inneholder elleve fantastiske spor fra kenyanere med full kontroll på strengene. Kommer du over dette groteske coveret i en bruktsjappe, er det bare å slå til. Jeg har plukket Simba Wanyikas inspirerte «Wana Wanyika». La det sure regnet piske, denne holder deg varm.
Finnes (eller fantes) på: Guitar Paradise Of East Africa
4. The Green Arrows – «Bambo Mwakatila»
Denne sekstetten fra Zimbabwe startet karrieren med å spille i sørafrikanske hotellbarer under navnet The Mambo Jazz Band, men ble kjapt stjerner i regionen. Bandet blandet etterhvert tradisjonell chimurenga med elektrisk, smått psykedelisk rock, og resultatet er, den dag i dag, like fascinerende og underlig som det er smellvakkert. Samleren 4-Track Recording Sessions, som ble utgitt i 2006, anbefales på det varmeste.
Finnes på: 4-Track Recording Session
5. Rex Lawson & His Rivers Men – «Oko»
Enkelte artister blir så store at de overskygger sine samtidige, og det må i aller høyeste grad kunne sies om Fela Kuti, hvis posisjon som nigeriansk ledestjerne og afrobeat-visjonær bare har tiltatt med tiden. Men Nigeria hadde mange flere artister som definerte lyden av seksti- og syttitallet, deriblant trompetisten Rex Lawson, som var en av de mest populære highlife-artistene i sitt hjemland på sekstitallet. Han omkom i en bilulykke på vei til en konsert i 1976. Det finnes sparsommelig med informasjon om når låtene hans ble spilt inn, men «Oko» representerer i alle fall på blendende vis det tidlige, viltre møtet mellom afrikansk tradisjon og vestlig populærmusikk.
Finnes på: Highlife Time: Nigerian & Ghanian Sound From The 60s And Early 70s
Tags: afrikansk musikk, afrobeat, afropop, green arrows, highlife, kwassa kwassa, letta mbulu, nyboma, paul simon, rex lawson, soukous, vampire weekend
Wow!! For en samling av gromme låter. Jeg er frelst. Afropop til folket! NÅ!
Se dokumentarfilmen African Underground: Democracy in Dakar! Og sjekk ut blant annet Dakar All stars!
Check out Eric Wainaina!
Å så koselig! Har nettopp vært i sør-Afrika og all musikk med Africa-beat vekker herlige minner!
Tydeligvis ingenting galt med min dansefot. Telefon til begravelsesbyrå avlyst.
paa toppen din? Aster Aweke, Tilahoun Gessese….
Her var det masse gode tips fra «afropopens» gullalder. Skulle dog gjerne sett en tilsvarende liste med kontemporære artister. Har du kanskje noen tips her også? Kom nettopp hjem fra en tre-ukers tur til Lagos, Nigeria og var på Felabration, en musikkfestival til ære for Fela Kuti. Kanskje unødvendig å si at det var en sjelsettende og øyeåpnende opplevelse selv for en afro-entusiast som meg selv. Faktum er at det finnes så avsindig mye bra musikk som er helt utilgjengelig og tilsynelatende ugjennomtrengelig fra vår del av verden. Her trengs det å gjøre en innsats.
Hei Geir!
Felabration høres unektelig ut som en fest man burde vært på.
Skal prøve å komme med noen flere afro-drypp med jevne mellomrom. Det har jo faktisk blitt slik at det er lettere å henge med retroutgivelser enn ferskvare fra Afrika – det kommer stadig nye, forseggjorte og oppklarende samlinger som snevrer inn en scene, en periode eller en artist og plasserer det hele i en kontekst. Når det er sagt, har jeg hatt mye glede av Tinariwen (Mali) og Kenge Kenge (Kenya), som begge kom med bra skiver i fjor (hhv «Aman Iman» og «Introducing Kenge Kenge»).
Tinariwen: «Assouf»
[youtube ztjS6R4uQ8Q]
Kenge Kenge: «Otenga»
[youtube OOa4G5XWOug]
Enig. De to nevnte platene er flotte. Perfekt innpakket for oss og andre med litt interesse for rytmisk musikk over det gjevne. Femi og Seun Kuti er forøvrig aktuelle med nye skiver om dagen. Anbefales varmt.
Anbefaler også vår egen blog, med musikktips og skriblerier fra kannibalenes verden: http://klubbkannibal.blogspot.com