Biffy Clyro: Only Revolutions

[14th Floor Records / Warner]

Biffy Clyros femte skive er som en skikkelig fet fyr ikledd papp og gaffateip.

På sin femte skive fortsetter den skottske trioen Biffy Clyro å albue seg inn i den engelske mainstreamrocken til tross for at bandet deres heter Biffy Clyro. Det er en forfjamsende plate hvis appell er så uvanlig at den best kan forklares via en simile:

Du er på en utkledningsfest, fylt av mer eller mindre hyggelige folk med mer eller mindre gode kostymer. Inn kommer en fyr med pappesker klønete gaffateipa rundt alle kroppsdeler og «JEG ER EN ROBOT» skrevet over brystet med grønn sprittusj. Hvorvidt dette kostymet er morsomt eller døvt er ganske avhengig av hva slags fyr denne karen er. Er han en nervøs nerd som åpenbart prøver å snu det faktum at han hadde glemt å kjøpe kostyme om til et slags ironisk statement er det døvt. Snakker han om hvordan han ville illustrere hvordan alle kostymer bare er forskjellige grader av popkulturell abstraksjon er det skikkelig døvt. Den eneste måten å mestre et så gjennomført rævva kostyme på er å ignorere det, og oppføre seg som om det du har på deg er helt adekvat og uoppsiktsvekkende på alle måter, og så bare være en skikkelig sjarmerende fyr.

Fyren er «Only Revolutions», og robotkostymet hans er de forsøkene Biffy Clyro her gjør på å være dype. Oppkalt som skiva er etter den siste boka til den post-modernistiske gullgutten Mark Z. Danielewski, hvor en historie fortelles fra to forskjellige ståsteder i en slags uendelig tidsloop, skal den visstnok være en slags meditasjon over sanger Simon Neils ferske ekteskap, uten at dette er hørbart på noen måte utover den rå spillegleden som gjennomsyrer hvert eneste spor. Skriveglede har man her og – Biffy Clyro lager ikke fyll, og hver eneste låt er tilsynelatende et forsøk på en singel, og et forsøk på en ny singel attpåtil. Queens of the Stone Age? Eddie Money? The Futureheads med halsbetennelse? Foo Fighters med blåserekke? Biffy Clyro kan gjøre mye, men å være kjedelige har dem åpenbart ikke mestra.

Så man har ei hel skive totalt skamløse, smittende entusiastiske og tidvis veldig gode forsøk på å lage stadionanthems, spilt, sunget og mikset med stor kjærlighet. På vei gjennom dette dukker tekstene opp, laget av papp og gaffateip, så dårlige at de er bra. De første linjene man hører på skiva er «Angels fall to the floor / like they would if I was captain / «Silver children,» She roared / «I’m not the son of God»», og derfra blir det ikke bedre. Noen tekster er helt ignorerbare, mens de andre har et fantastisk spenn i sine svakheter, fra ovennevnte overpompøsitet via den rene ungdomskolediktingen («I savour hate as much as I crave love / because I’m just a twisted guy») til det totalt meningsløse («Well you scratch and you scratch / ’til your face comes away / replaced by a hole / a vortex just waiting to play»). Det er i verste fall ufrivillig komisk og i beste fall direkte sjarmerende, som i det euforiske allsangrefrenget til «Mountains», den snart halvannet år gamle førstesingelen og selve navet i Biffy Clyros tekstlige håpløshet: «I am a mountain / I am the sea / You can’t take that away from me».

Det er vanskelig å beskrive hva som gjør disse grusomme ordene så appellerende uten å bli for nedlatende i sin ros, men det er noe ukynisk med dem, noe livsbejaende og gledelig som ikke hadde kommet til uttrykk i noen annen musikalsk innpakning enn denne. En stor påminnelse om at stor rock skal være gøy, og at du ikke trenger å ta alt du liker seriøst. Verden kan liksom ikke være så ille dersom denne skiva finnes.

Peter Vollset