Det er lett å sammenligne Kongshavn med tv, med serien The West Wing, som er en av mine all-time favorittserier
sier teatermelder i Dagsavisen, Anette Therese Pettersen i etterprogrammet etter tredje episode. VGs Yngve Kvistad sier seg enig.
Ingen har vel noe imot å bli sammenlignet med Aaron Sorkins høyt prisbelønte serie som følger den amerikanske presidenten og hans stab gjennom to perioder i Det hvite hus. Og det er riktig – The West Wing har vært en av inspirasjonskildene for Kongshavn. Vi følger ikke dagliglivet på styringstoppen i et land, slik den danske tv-serien Borgen gjør. Det er noe annet vi syns vi lærte av Aaron Sorkin.
Norske dramatikere kan ha en tendens til å skrive seg ned. De skaper ofte roller som er mer tafatte, dummere, mer utsatt og mindre verbale enn de selv er. Man skriver altså ut fra sine lave selvbilder. Da kan det være vanskelig å fa tak på ambisjonene, det konfliktskapende drivet i karakterene. Dramatikken kan bli forsiktig, innestengt og navlebeskuende.
Aaron Sorkin og hans gjeng er ikke skuggredde. De har selvfølelse nok til å skrive replikker for de mest intelligente og verbale menneskene i landet. Skal dramatikerne får til det, må de skrive ut fra sine høye selvbilder. De må strekke seg og virkelig mobilisere. Og framfor alt må de drive research.
Vi la derfor som premiss at Kongshavn skal handle om relativt intelligente mennesker som er raske i hodet og kjappe i kjeften. De skal si og tenke det som vi selv kunne ønske at vi tenkte og sa. De skal ha tydelige ambisjoner. De kan gjerne være larger than life innimellom. Da blir motsetningene og dramatikken skarpere.
