Kongshavn

Det er bra surt. Den ene av våre to Kongshavn-dramatikere, Axel Hellstenius,  får satt opp et skuespill på Broadway. Det er omtrent once in a lifetime. Hvis noen skulle tro at Elling ikke holder mål, er det greit å minne om at skuespillet ble nominert til årets komedie da det gikk i London i 2007. Så kødder åpenbart den amerikanske regissøren det til. Tar ikke sjansen på det alvoret humoren må ligge oppå. Nå tas Elling altså av plakaten.  På Broadway rår ulvene. Her forsvant det nok en del inntekter, ja.

Jeg er sjokkert. Stykket var fantastisk og publikum elsket det. Vi følte publikum forlot salen glade hver kveld vi spilte det,

sier Denis O’ Hare til VG. Axel Hellstenius skrev på facebook-siden sin umiddelbart etter premieren:

Det var gøy i New York. Veldig gøy. Denis O’Hare gjorde en kjempefin Elling. Synd regissøren ikke stolte på alvoret i historien. Og lot det såre være sårt, og det vonde vondt. Da ville sannsynligvis det morsomme i forestilling blitt morsommere også.

Nå hadde Axel Hellstenius to premierer 21. 11 og sier i en kommentar på denne bloggen at

det var rart å ha vært med på to så ulike produksjoner, som hadde premiere på samme dag: “Elling” på Broadway og “Kongshavn” på radio. Å ha navnet sitt på en Broadway-plakat er gøy, men surrealistisk. Og ha vært med på denne store radioteaterserien føles viktig.

Og Kongshavn blir garantert ikke tatt av plakaten. Serien går til februar.

Da vi var igang med å utvikle dramaserien, fikk den 83 år gamle teaterkjempen Peter Brook den første internasjonale Ibsen-prisen (2008). Møtet med ham gjorde sterkt inntrykk. Hans takketale var enkel, men satte spor. Et kunstuttrykk, sa han, må alltid ha tre elementer:

For det første: Søken etter sammenheng og mening, utforskning av tilværelsens mysterier. For det andre: Utforskning av menneskets myldrende og  mangslungne sosiale liv. For det tredje: Trøst. En underliggende bekreftelse på at livet lar seg leve.

Har kunsten bare søken etter sammenheng og mening, blir den luftig og abstrakt. Har den bare utforskning av det sosiale, kan den havne i sølete naturalisme. Vil den bare gi trøst, blir den propaganda eller forkynnelse. Det er i spenningen mellom disse tre polene god kunst blir til.

Den bevisstheten tok vi med oss inn i Kongshavn. Den overbeviste oss bl.a. om at pater Nowak må ha en sentral plass, og at slutten måtte være slik den er.

Hva er det Kongshavn vil fortelle? Disse ordene fra Peter Brook viser en meget reflektert holdning – som også er et oppgjør med det postmoderne – til livets mangfold: Les videre →

Her kan du kommentere, mene, diskutere, spørre og alt som er. Bruk kommentarfeltet til venstre.  Denne tavla ligger alltid øverst på bloggen. Nye innlegg havner pent under.

På stripa over ser du den kunstneriske gruppa som har utviklet og produsert Kongshavn. Fra v: Margret Sævarsdottir og Marit Haug, storyline. Axel Hellstenius og Christopher Grøndahl, episodeforfattere. Cecilie Mosli, Aslak Moe og Morten Thomte, regi. Erki Halvorsen, Fredrik Berg, Wenche Ødegaard og Merete Antonsen, lyddesign. Carl Henrik Grøndahl, showrunner.

Det finnes mange Kongshavn’er i Norge: To i Oslofjorden, en i Tromøysundet ved Arendal, en ved Flekkefjord og en i Laksevåg kommune. En på Færøyene også. Med andre ord et navn vi satte på gode havner. Kongshavn er i tillegg slektsnavn, skipsnavn og et industrikonsern. Nå også navnet på en dramaserie.

Hvorfor i all verden ble Kongshavn aldri navnet på en by?

I fiksjonen kan vi rette opp denne historiske urettferdigheten. Nå er Kongshavn blitt en by ved Oslofjorden. Vi valgte navnet fordi det har historisk tyngde og opphøydhet, det gir assosiasjoner både til det utadvendte – der vi drar fra for å møte resten av verden – og det innelukkede, det beskyttende – der vi ligger trygt i le og venter på at noe skal gå over. Vi har altså brukt Kongshavn som et annet ord for Norge.

fra v: Denis O'Hare i tittelrollen, Jennifer Coolidge og Brendan Fraser som Kjell Bjarne.

Kongshavn-dramatiker Axel Hellstenius har vært i New York med premiere på Broadway-versjonen av Elling. The New York Times er klar: man likte filmen til Axel Hellstenius og Petter Næss bedre. (Oscar-nominert i 2002.) Denne sceneversjonen er mer karikert tv-komedie:

As written, the stage personas of both Elling and Kjell Bjarne are devoid of the tender truthfulness of the characters in the film. In place of their almost childlike awkwardness and disorientation in the bustling world are the caricatured eccentricities of wacky regulars on television comedies.

Noe er gått tapt i overgangen fra norsk til amerikansk kultur: Les videre →

Per Haddal anmelder Kongshavn i Aftenposten i dag, gir en femmer og konstaterer:

Radioteatret gjør her et friskt og entusiastisk forsøk på å føre sin oppdatering langt videre.

Han mener at laget bak serien tydelig

fryder seg over å fortelle i dette mangfoldige formatet: Yrende bredt, sterkt, intenst … her er rikelig med samtidsmarkører og identifikasjonspunkter for mange.

Han mener at Kongshavn er inspirert av HBO-serier og det han kaller de danske

nesten durkdrevne dyktige dramaproduksjoner for kino og fjernsyn som kommer fra Kongens by, med NRK-sendingen Borgen som et ferskt eksempel.

Han er klar på at serien

rører ved mye på en måte som gjør oss villig til å låne øre til alle de 12 episodene…