Da vi var igang med å utvikle dramaserien, fikk den 83 år gamle teaterkjempen Peter Brook den første internasjonale Ibsen-prisen (2008). Møtet med ham gjorde sterkt inntrykk. Hans takketale var enkel, men satte spor. Et kunstuttrykk, sa han, må alltid ha tre elementer:
For det første: Søken etter sammenheng og mening, utforskning av tilværelsens mysterier. For det andre: Utforskning av menneskets myldrende og mangslungne sosiale liv. For det tredje: Trøst. En underliggende bekreftelse på at livet lar seg leve.
Har kunsten bare søken etter sammenheng og mening, blir den luftig og abstrakt. Har den bare utforskning av det sosiale, kan den havne i sølete naturalisme. Vil den bare gi trøst, blir den propaganda eller forkynnelse. Det er i spenningen mellom disse tre polene god kunst blir til.
Den bevisstheten tok vi med oss inn i Kongshavn. Den overbeviste oss bl.a. om at pater Nowak må ha en sentral plass, og at slutten måtte være slik den er.
Hva er det Kongshavn vil fortelle? Disse ordene fra Peter Brook viser en meget reflektert holdning – som også er et oppgjør med det postmoderne – til livets mangfold:
I have never believed in a single truth. Neither my own, nor those of others. I believe all schools, all theories can be useful in some place, at some time. But I have dicovered that one can only live by a passionate, and absolute, identification with a piont of view.
However, as time goes by, as we change, as the world changes, targets alter and the viewpoint shifts. Looking back over many years of essays written, ideas spoken in many places on so many varied occasions, one thing strikes me as being consistent. For a point of view to be of any use at all, one must commit oneself totally to it, one must defend it to the very death. Yet, at the same time, there is an inner voice that murmurs: «Don’t take it too seriously. Hold on tightly, let go lightly.»