Hallo! Er annonsørene klare? (Bjarte Hjelmeland som lensmann Borg)
Det må være en sann glede å lage tv-drama for en kommersiell kanal som TV2. Dramatiker, regissør, klipper – alle jobber for å skape oppbygging, driv, rytme, linjer gjennom episodene. Så nærmer det seg, det store vendepunktet i Hvaler: oppklaringen av bildrapet som har vært drivkraften gjennom sesongen. Da skjer det store. Plutselig dukker Bjørn Eidsvåg opp i dramaet. Han skal selge oss en plate. Så skal noen påføre oss pizza og pinnekjøtt. Piskadausen stiger også Nils Arne Eggen opp på scenen for å få oss til å bruke mer på statens pengespill.
Reklamepause, med andre ord. Det er sånn det skal være. Da kan vi kanskje lufte bikkja, gå på do eller i kjøleskapet før dramaet drar seg igang igjen. Men først og fremst forteller disse salgsframstøtene midt inne i dramaturgien hvem vi er som seere. Alle som skaper denne serien, har som oppdrag å samle flest mulig av oss foran skjermen – slik at tv-kanalen kan selge oss til annonsørene. Det grunnleggende kvalitetskriteriet for dramaet er å bekrefte vår verdi som forbrukere. Hvaler har lyktes dersom Eidsvåg selger flere plater, Orkla flere pizzaer og omsetningen for Norsk Tipping går opp.
Alt dette er verdige formål. Forbruk holder samfunnet i gang. Men også midt inne i episodene?
Forakten for det kunstneriske prosjektet er fullkommen når rulletekstene etter episoden vendes bort fra seerne og blir uleselige.
Det forbausende er at mange fortsatt ikke skjønner poenget med NRK.
hehe, de er vel ikke helt musikalske reklameavbruddene på TV2 alltid, men vi må lære oss å slutte første halvdel bedre, også. Det var først i i sesong 2 vi fikk se hvordan reklamen matchet drama, i forrige sesong var det egenpromo i midten av episodene, og det føltes ganske greit. Men vi ser jo hvordan Radioteaterpromoene sprer seg i eteren, snart all over, de også, i den «reklamefrie» kanalen. Hehe.
Du har ikke sett promoen for Kongshavn midt inne i Borgen.
Nei, det har du rett i. Men til gjengjeld har jeg hørt på Kongshavn mens jeg så Skal vi danse uten lyd.
Høre på Kongshavn mens du ser på «Skal vi danse» uten lyd, Arne? Kanskje ingen god konsentrasjonsøvelse, men framifrå beskrivelse av lyddramaets utfordring.
Synet okkuperer visstnok noe sånt som 60% av kapasiteten i hjernebarken. Hørselen bare 20%. Det betyr at når en henvendelse bare engasjerer hørselen, er 80% av vår oppmerksomhet ledig til noe annet.
Fordelen er selvfølgelig at lyddramaet gir frihet. Det voldtar deg ikke foran tv-stolen. Du kan lytte mens du er engasjert i noe annet. Lyddramaet gjør deg ikke stasjonær.
Men ulempen er like klar. Fordi lyddramaet engasjerer såpass lite av vår mentale kapasitet, bør det sannsynligvis være tydelig, drivende, i stor grad plot-drevet. Lyddramaet er neppe mediet for det subtile, det vage, det under-underforståtte og underfortalte.
Noe vi har tatt konsekvensen av i Kongshavn.
Herlig diskusjon, folkens! Jeg kan levende se for meg Arne sittende i godstolen 🙂