Hva er våre livprosjekter? Å bli elsket og beundret, for å sitere Ari Behn.
Familien Ross er rik. For noen generasjonen siden var den lurvete. Dermed er familien en slags oppsummering av oss alle. Vi var en lurvete underklasse i Europa. Nå er vi rike. Mer eller mindre. Men i historisk målestokk er vi søkkrike. Så hva er det Kongshavn prøver å si?
Vi lever de livene våre forfedre drømte om. Vi lever i en gullalder. Norge blir stadig vekk kåret til et av verdens beste land å leve i.
Vi er så mette og trygge som mennesker aldri har vært før. Vi nyter i en grad ingen har vært i stand til tidligere. Vi krever med en selvfølgelighet som må virke helt absurd for tidligere generasjoner.
Snaut fem millioner innbyggere er verdens tredje største eksportør av olje. Som land har vi ingen digre samfunnsprosjekter. Vi skal ikke gjenreise. Vi skal ingen steder. Vi er kommet fram. Justeringer gjenstår. Barn. Gamle. De som faller utenfor. Innvandrere.
Vi er altså vanvittig priviligerte. At vi lever våre liv her. Og nå. Men vi har da også dårlig samvittighet for det. Vi gleder oss ikke over det vi har oppnådd. Vi klager over det som ikke er. Vi er pessimister. Av og til lidenskapelig opptatt av undergang. Vi er i stand til å forakte, tilogmed hate denne paradisiske tilstanden. God hates Scandinavia.
Hvorfor? Darwin ville kanskje sagt at genetisk sett er vi de samme som vi var for 40 000 år siden. Vi er altså ikke genetisk disponert for velferd og trygghet, men for kamp og overlevelse. Arthur Koestler sier det slik: Mennesket klarer ikke leve i det trivielle. Vi søker alltid mot det tragiske.
Peter Wessel Zapffe vil kanskje sagt at vår underliggende uro og misnøye skyldes den metafysiske angst. Mennesket er en brutal mutasjon: Det skapte får bevissthet om seg selv, om lidelse og død. Vi vet dypest sett at vår oppholdstillatelse på denne kloden kan bli inndratt når som helst og uten varsel. Alt som er skapt, blir til skrap. Vi vet at tilværelsen er irrasjonell og absurd. Og vi skjuler det så godt vi kan for oss selv. Men det tytet opp i våre livsløsninger. Vi er enten flagellanter, hedonister eller filosofer – eller alle tre i skiftende stemninger.
I alt dette – hvor er råmaterialet for dramatikk? Dramatikk er konflikt. Viljer og ambisjoner som kræsjer mot hverandre. Hvilke viljer og ambisjoner møtes i et samfunn som ikke skal noe sted og sliter med sin velferd? Hvilke karakterer skapes av slikt?
Fordi vi ikke lenger virker utfordrende på hverandre, underholdes vi av eller forakter hverandres forsøk på å være interessante
Peter Sloterdejk heter en interessant fyr. Hans lille bok Masseforakt stiller endel ubehagelige spørsmål:
Hvorfor lever så mange mennesker, som ikke befinner seg i påtakelig nød, likevel under sitt potensiale, og hvordan det kan ha seg at de går gjennom livet uten at det tennes en indre glød i dem?
Mye ny norsk dramatikk handler om mennesker som lever under sitt potensiale. Kongshavn gjør ikke det.
