Selv om det kunne virke slik da gratisskiva Kush & Orange Juice utmerka seg som en fjorårets største overraskelser, og den lokale bangeren «Black & Yellow» fikk globalt nedslagsfelt før, under og etter Superbowl, kommer ikke Wiz Khalifa ingenstedsfra. 23-åringen hadde tvert imot to album og minst ett seriøst forsøk på å slå gjennom før fjorårets Pittsburgh-anthem gjorde ham til en fyr å regne med. Med det som bakteppe kan man neppe bebreide Khalifa for å tilnærmet safe en skive. Men man kan stille spørsmålstegn ved utfallet.

Nevnte «Black & Yellow» er nemlig – med et par unntak – alt denne skiva ikke er, og således eksepsjonelt misvisende som singel. Noe som strengt tatt ligger i singelens natur, men dog. Der «Black & Yellow» er hard, storslått, intens og med en forholdsvis rå Khalifa i form, er mesteparten av skiva en litt vel laidback, polert og rett ut poppete affære. Mange av de mer rugged sporene som kledde Khalifa både på Kush & Orange Juice og Flight School, er byttet ut med produksjoner hvor målet åpenbart er en form for crossoverappell. Noe som dessverre kler Khalifa et par hakk dårligere, både som rapper og låtskriver.

Borte er snevet av innovativitet man fant på f.eks. «Ink My Whole Body» eller «The Statement». Tilbake sitter man med überkommersielle låter som «Roll Up» og «Wake Up» som er riktig så pent produsert, men aldri viser fram Wiz fra en side som gjør ham særlig interessant. Ved nærmere ettersyn er to tredjedeler av skiva faktisk fylt opp av liknende oppskriftsmessige og uengasjerende låter, som rett nok aldri er direkte dårlige eller svake, men som i lengden vanskelig utgjør noe som helst.

Wiz Khalifa har aldri vært en veldig sosialt bevisst fyr, og tekstmessig holder han seg til «la oss røyke weed/la oss feste/la meg stjele dama di/la meg døyke weed og feste og stjele dama di»-tematikk, uten å pløye ny grunn på den fronten heller. Akkurat nok dop-referanser til å glede stoner-crowden han har fridd til åresvis, akkurat få nok til at andre ikke blir støtt. Legg til en stadig simplere flow på kjøpet, og skuffelsen er tidvis vanskelig å holde på avstand.

«Black & Yellow»:

Når det er sagt treffer Khalifa her og der, og «On My Level» med Too $hort (hvor sistnevnte legger fantastiske «cocaine, mushrooms, ecstasy, GHB, Marijuana/ She can suck it if she wanna») og «Rooftops» med tidligere Young Money-rapper Curren$y har begge mye å fare med, rett og slett fordi de ligger tettest opp til det Khalifa har bygget opp til nå. Men de kommer neppe til å spilles på radio med det første heller. En forståelig skuffelse, på sett og vis, denne Rolling Papers.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, black and yellow, Lydverket, plate, Rolling Papers, Wiz Khalifa