Dersom du nikker gjenkjennende til bandnavnet The Walkmen, er det antakeligvis 2004-singelen «The Rat» som først popper opp i hodet. På dette tidspunktet var de midt oppe i den snerrende, nye bølgen av postpunk-inspirerte band som Franz Ferdinand, The Bravery, Hot Hot Heat og andre utøvere med intrikate hårfrisyrer. Få av de mest sjangertro av disse har overlevd de galopperende trendbyttene innen rocken siden dess, men disse New Yorkerne har klart det, mye på grunn av en forbilledlig vilje til å kjøre sitt eget løp.

Slik sett var «The Rat»-suksessen en anomali. Både fordi den i stil er et stykke fra den musikken bandet både spilte da og dit de nå har kommet gjennom en nitidig og ukommersiell prosess. De har ikke hatt en singelhit siden, og tilbake står de nå som et utpreget albumband som har holdt konsis, høy kvalitet fra og med You & Me (2008) og oppover.

Heaven er det mest gripende de har gitt ut. Snerringen er for lengst byttet ut med patos, og fra den klimprende introen på åpningslåten «We Can’t Be Beat» via Hamilton Leithausers nasale stemme til den perfekt produserte koringen (med Fleet Foxes’ Ryan Pecknold som gjest) er det klart at dette dufter av geni. Det er lekent, litt som debutalbumet til The Coral, men samtidig svært stramt og andektig. Phil Ek (Fleet Foxes, Built To Spill, Band of Horses) har gitt dem mye luft og klang å operere i – og de fyller det med bravur.

Hamilton Leithauser har vokst til å bli litt av en vokalist opp gjennom karrieren, der det nasale, vibrerende preget stikker seg markant ut. Tekstene er langt fremme i lydbildet, poetiske vendinger over kjærlighet, av typen «You know I’m hopeless, oh no, you’re wrong – it’s not the singer, it’s the song» («Heartbreaker») og «Life looks easy on the TV, we ride into some blue evening, I fill my evenings with hazy images of hazy hereafter/I don’t even know your name, it’s your Southern heart I’m after» («Southern Heart»). Det er et reflektert forhold til sitt vekselvis fallerte, suksessrike og ugjengjeldte kjærlighetsliv, konsist fortalt og med et ulastelig band i ryggen.

Selv om bandet aller helst lar seg avbilde dresskledd i sort/hvitt, er Heaven kontrasten: det er fargerikt, varmt og avslappet. Styrken ligger i det varierte låtutvalget, fra den helt nedpå «Southern Heart» til hvasse «The Love You Love», med alle de smektende refrengene man kan begjære. Spesielt setter «Heartbreaker», «Love Is Luck» og «Song For Leigh» dype spor.

The Walkmen har sakte, men sikkert, gått fra å være et band av sin samtid til å bli et band for fremtiden. Heaven er et svært sterkt bevis på at de har nytt godt av å bygge opp sin sound i eget tempo: dette er foreløpig formtopp, tolv år uti karrieren.

Jørgen Hegstad

Albumet i Spotify.

Tags: fat possum, heaven, Jørgen Hegstad, Lydverket anmelder, phil ek, plateanmeldelse, robin pecknold, the walkmen