Noel Gallagher's High Flying Birds - Noel Gallagher's High Flying Birds
Vingeklipt Noel
Noel Gallagher’s High Flying Bird tar oss med på en lite imponerende ferd av et debutalbum.
Oasis hadde enorm definisjonsmakt i noen heseblesende år fra midten av 90-tallet. De var en sentral del av Labour Partys valgkamp, utfordret Beatles-byen Liverpool, festet hardt med fiffen og meldte krast om mye. Men først og fremst sto bandet for noen ekstremt slitesterke utgivelser.
For oss som var pingvingangens lakeier, var de ikke bare ”bigger than Jesus” – de var større enn livet sjæl. I sentrum av dette kjernekraftverket av et band sto brødrene Gallagher. Lillebror Liam, kul som tusan og med en stemme som kunne skjære hull i selv de tykkeste flanellskjortene og treffe grunge- og punkhjerter verden over, og det mer sindige låtskrivergeniet og storebroren Noel. De var Lennon/McCartney, om Lennon ikke hadde skrevet låter.
Dualismen var glimrende. Noels låter – ofte relativt enkle i uttrykket, med hverdagslige tekster om unge drømmer og ensomhet – og Liams ungdommelig iver, en kompromissløs tro på seg selv og et skyv av de sjeldne. Resultatet var pur magi, med klassikere som ”Live Forever”, ”Some Might Say”, ”Champagne Supernova” og ”Wonderwall”.
Oasis opererte i singelens tidsalder, og var kjent for brilliante B-sider. Her fikk Noel ofte lov til å skinne alene, med sin nasale, lett sutrete stemme. Låter som ”Talk Tonight” og ”Half The World Away” er Oasis på sitt skjøreste, de er nakne pusterom i det øset som utgjorde signaturen til et av vår tids største britiske band.
Etter mye intern ”wibbling rivalry” forlot Noel Oasis under en festivaljobb i Paris. Liam tok med seg resten av bandet og dannet det ubetydelige Beady Eye, mens Noel nå går solo med hjelp fra sine venner i The High Flying Birds. Forventningene ble løftet i kjølvannet av den glimrende og driftige singelen ”AKA…What A Life” og den Ray Davies-inspirerte ”The Death Of You And Me”. Her briljerer Noel med egne låtskriverferdigheter, og det syder av lekenhet og forløsning idet Ghan peker i retning av mentor Paul Weller.
Fuglene han har i ryggen later til å være noe han kan skylde på de gangene det går til helvete. For det gjør det rett som det er. Med unntak av nevnte låter, den wonderwallske ”AKA…Broken Arrow” og den monstrøse avslutningen ”Stop The Clocks”, er det lite å heve monobrowen for. Ståbass, blås og et ønske om å være kompis med nevnte Weller betyr ikke at man er det.
Hovedproblemet til Noel er hans begrensede stemme. Han har et lett forknytt og lite register, med unntak av en og annen falsett, og låter i lengden mer og mer som en tett, gammel trykkanne. Dernest mangler debuten produksjonsmessig vidde og visjon (Dave Sardy er ikke mest kjent for å snu opp-ned på ting); det låter nesten gjennomgående trygt, trad og tregt fremfor søtt, salt og syrlig.
Tekstene er fortsatt preget av lette vendinger og en del luft (”if I had a gun, I’d shoot a hole into the sun”). Dessverre er ikke luften her sterk nok til holde fuglen i lufta. Noel Gallaghers debut viser at et stort navn ikke er nok. Han trenger ekstremt bra låter, eller sting (ikke artisten) og kraft rundt seg, for ikke å drukne i sin egen musikalske tilnærming. Hadde denne debuten vært en EP, kunne den ha pekt i retning av ny storhet. Dessverre er ti låter fem for mange.
Mats Borch Bugge
Tags: anmeldelse, Mats Borch Bugge, Noel Gallagher, noel gallagher's high flying birds, nytt album, terningkast tre
Hoisann. Jeg har aldri vært Oasis-fan, kanskje det er nettopp derfor jeg liker denne plata?
Har skikkelig vanskelig for å se hva som er så begrenset med den stemmen? Ikke skolert nok? Ikke særpreg nok?
Langt i fra min favorittplate, men når den kritikken kommer fra personen som bestemmer hva som spilles på P3, virker det litt ironisk.
http://en.wikipedia.org/wiki/Noel_Gallagher's_High_Flying_Birds_(album)#Reception
Hoisann. Jeg har aldri vært Oasis-fan, kanskje det er nettopp derfor jeg liker denne plata?
Har skikkelig vanskelig for å se hva som er så begrenset med den stemmen? Ikke skolert nok? Ikke særpreg nok?
Langt i fra min favorittplate, men når den kritikken kommer fra personen som bestemmer hva som spilles på P3, virker det litt ironisk.
http://en.wikipedia.org/wiki/Noel_Gallagher's_High_Flying_Birds_(album)#Reception
Sier det meste ja. Kan jo knapt ta kanalen seriøst med en slik anmeldse…
Alle sangene er kanskje ikke av aller beste Noel kvalitet, men det er forsatt mye bedre enn Beady Eye
Av og til så lurer jeg på musikksjefen i P3 ikke er oppdatert med de andre musikkfrelste av oss for dette faktisk ikke så ille som det Bugge mener. På tide med en wake up call nå Bugge! Dette er faktisk bra
Liker veldig!!!!
Det er ingen som kan ta denne gjengen seriøst. Anmeldelsen styrker dette intrykket. Uansett hvor mye denne måtte passe eller ikke passe med hva man liker, så burde det være umulig å gi den mindre enn terningkast 4. De fleste ligger i gjennomsnitt på en femmer.
Enig med anmeldeleren, de som har vært Oasis fan forstår nok. Uten Liam blir Noel en flink låtskriver med gitar på linje med tusen andre, festen er over, energien er borte, no more rock n roll.
for ordens skyld så gir jeg den en litt svak femmer. Det er ikke alt som er perfekt med plata Men hallo: terningkast tre? Den er mye bedre enn det.
Denne anmeldelsen bommer totalt. Med dette albumet er »sjefen» Noel Gallagher tilbake. Han tar rotta på brodern som i høyeste grad gav ut et middelmådig album med sin nye gruppe Beady Eye. Anmelderen tar helt feil. Her er gjennomgående bare sterke låter. Dette er albumet som redder høsten! Hallo! Stått opp med feil fot? Foreslår at du hører på en gang til og går i deg selv.
Vel, slett ikke overrasket, men slik går det når man er opptatt av å dyrke det middelmådige. Man framelsker det middelmådige, og når det kommer en apekatt som slår med kongens teskje på et glass er det innovativt.
Det er som Noel sa det best selv; «Vi er et offer for våres egen dyktighet». Denne anmeldelsen bærer også preg av det. For hvor mange band er det de siste 20årene som kan måle seg med de to første albumene dems. Det finnes de bandene så klart, men det er ikke en overflod av de, og hvis Liam og Noel hele tiden skal bli målt opp mot dette, ja da er det særdeles mange kritikerroste plater som ikke er i nærheten av den standaren.
Når det gjelder B-låter kan man nevne i fleng, og på dette albumet er det heller ingen unntak. Blant annet denne:http://www.youtube.com/watch?v=7ekSdekG1_Y&feature=related. Noe her kan vel virke litt kjent for de fleste.
Hvis hovedproblemet er hans begrensede stemme anbefaler jeg deg å ta deg en gåtur bakover i historien. Hvis du vil ha stemmeprakt utover dette da anbefales en tur i operaen. Nydelig,helt utrolig hva de får til, men gud så kjedelig. Heller John Lydon, Jimmy H, Neil Y og Bob D, men hver sin smak.
Når det gjelder Beady Eye har den egentlig fått forholdsvis bra respons av kritikerne, men det var egentlig opplyst og vedtatt blant mange at dette skulle være dårlig. I forhold til mye annet som det sikles etter er det ganske bra. Til slutt avslutter jeg med en forferdelig stemme, men en stemme som ingen kan måle seg opp mot.
http://www.youtube.com/watch?v=cMs3PCDM8Eg
de foreløbige 395 stemmene på iTunes i UK mener du tar feil. Nok sagt.
Bugge og Lydverket bommer igjen..
Skuffende anmeldelse fra Bugge. Prøv å hør på platen uten å nevne og tenke på oasis. Dette er ikke oasis, det er Noel Gallagher’s High Flying Birds. Plata er ikke laget i 1995 eller 2005, den er laget i 2011 og som jeg vet, så eksisterer ikke oasis?
Se til NME, Q Music, Mojo. De har anmeldt platen med å lytte til musikken, og ikke lytte på den samtidig som du har oasis i andre delen av høytaleren. Meget bra debut an Noel!
Det er så TRIST og frustrerende å lese NOK en anmeldelse av musikkjournalister som virker mer opptatt av å finne smarte måter å være syrlige mot artisten på og heller bruke anmeldelsen til å fronte sin egen literære briljanse framfor å gi MUSIKKEN er ærlig sjans.
Man skjønner med en gang man begynner å lese anmeldelsen at dette verken kommer til å bli en positiv eller veloverveid vurdering.
[...] Les også: Vingeklipt Noel [...]
[...] Birds, et av fjorårets bestselgende rockeplater i Storbritannia. Albumet fikk imidlertid bare terningkast tre da vår anmelder sa sin [...]