Vil du se min smukke navle?
P3s musikkprodusent Wolfgang Wee mener norske plateanmeldere er ”elitistiske” og ”navlebeskuende”, og at deres lister over årets beste plater hever seg over ”vanlige mennesker” og deres musikksmak. Årslisten Lydverket presenterte i forrige uke, basert på nesten 1000 stemmer fra våre lyttere, lesere og seere, sier det i klartekst: Du tar feil, Wolfgang. I P3-kommentaren ”Navlebeskuende […]
P3s musikkprodusent Wolfgang Wee mener norske plateanmeldere er ”elitistiske” og ”navlebeskuende”, og at deres lister over årets beste plater hever seg over ”vanlige mennesker” og deres musikksmak. Årslisten Lydverket presenterte i forrige uke, basert på nesten 1000 stemmer fra våre lyttere, lesere og seere, sier det i klartekst: Du tar feil, Wolfgang.
I P3-kommentaren ”Navlebeskuende musikkjournalister” argumenterer Wee hardt for at landets musikkjournalister er i utakt med bevegelsene i folkedypet. Han etterlyser Coldplay, The Killers, Ida Maria, Karpe Diem og Metallica på kritikernes årsoversikter, mens ”obskure” artister som Fleet Foxes, Dungen og Young Jeezy figurerer på flere av dem.
I tillegg inneholder ”verstinglistene” han trekker fram – fra Nettavisen, Dagbladet og Aftenposten – navn som Nick Cave, Madrugada og Lil Wayne (at min mor har plater med to av de sistnevnte i sin samling er sannsynligvis bare en lykkelig tilfeldighet).
Musikkprodusenten spør: ”Hvorfor skal topplister laget av norske musikkjournalister være så belærende? For meg blir det som han ene i kameratflokken som prøver å få kompisene sine til å høre på den sære, meningsfylte musikken han, og bare han, oppdaget før alle andre.”
Denne lett antikvariske mainstream/elitist-diktonomien, som Wee bygger store deler av argumentasjonen sin på, hadde strengt tatt både sin berettigelse og storhetstid på åtti- og nittitallet. I 2008 føles det imidlertid ikke bare som en kunstig og datert inndeling, men i tillegg en grov undervurdering av en horde unge mennesker og deres musikalske virkelighet, slik den utspiller seg et godt stykke bortenfor både formaterte sendeflater og skriblerier i norske aviser.
Radio har, når alt kommer til alt, mistet mye av definisjonsmakten fra velmaktsdagene – blant annet som en følge av stadig musikkjournalistisk nedbygning – og gitt den videre til blogger og nettsteder, som dermed utgjør en viktigere og viktigere del av musikkinteressertes hverdag.
”Med mindre du er genuint opptatt av ny musikk, tipper jeg disse listene er like greske for deg som dansband- eller jazzsamlinga til faren din”, skriver Wolfgang Wee om årslistene til Nettavisen, Dagbladet og Aftenposten. Uttalelsen faller på sin egen urimelighet: Det skulle selvsagt bare mangle at denne typen lister utarbeides av mennesker som er ”genuint opptatt av musikk”.
Å skulle tufte denne typen kåringer på salgstall eller listeplasseringer er i beste fall dypt meningsløst, noe jeg i mitt stille sinn er temmelig sikker på at Wee innerst inne er enig i – det blir som om en vinekspert skulle kåre Gato Negro til årets beste vin hvert år, siden det er merkenavnet nordmenn flest foretrekker å stotre frem etter å ha gjespet seg gjennom polkøen.
Men er nå virkelig avstanden mellom ”eliten” og ”folk flest” så enorm som Wee vil ha det til? Det er på tide med et eksempel fra den harde virkeligheten:
Her er Lydverket-redaksjonens liste over årets fem beste plater:
1. Vampire Weekend – Vampire Weekend
2. MGMT – Oracular Spectacular
3. Dungen – 4
4. Fleet Foxes – Fleet Foxes
5. M83 – Saturdays=Youth
Og her er dommen fra våre lyttere, lesere og seere, basert på nærmere 1000 innsendte lister:
1. Fleet Foxes – Fleet Foxes
2. Oasis – Dig Out Your Soul
3. MGMT – Oracular Spectacular
4. Vampire Weekend – Vampire Weekend
5. Bon Iver – For Emma, Forever Ago
Den observante leser vil kunne registrere at hele tre plater – MGMT, Fleet Foxes og Vampire Weekend – går igjen på begge listene. En reinspikka tilfeldighet? Kanskje, kanskje ikke.
Det er imidlertid en kjensgjerning at ingen av de sju ovenstående platene er spesielt vanskelige eller utilgjengelige. Til tross for at de færreste av dem har blitt spilt i hjel på radio i løpet av 2008, egner de seg faktisk alle til å spilles over høyttaleranlegget i selskapet på julaften, om du skulle være så heldig å finne en av dem under grana.
Ønsker du derimot å bytte den inn i den siste til The Killers (i mine ører en litt over middels god plate), er det din soleklare rett. Men du har ingen grunn til å føle deg som en kredifisert, bedrevitende, navlebeskuende musikksnobb om du lar være.
Marius Asp
Tags: årslister, best 2008, debatt, marius asp, musikkdiskusjon, navlebeskuende, snobberi, Wolfgang Wee
Kritikken til denne Wolfgang er totalt irrelevant, slik jeg ser det. Jeg setter pris på at det finnes anmeldere som får betalt for å lytte til og vurdere ny musikk. På den måten kan de anbefale plater av mindre kjente band for oss som ikke har tid eller råd til å holde oss orientert om alt som rører seg.
De «folkelige» artistene som denne produsenten refererer til, blir stort sett gjenstand for tung markedsføring. Det dreier seg ikke nødvendigvis om de beste utgivelsene. Da er det bra at anmelderne også gir de andre en sjanse. Så blir folk oppmerksomme på «de andre bandenes» eksistens og kan selv avgjøre om Fleet Foxes er bedre enn Coldplay, om Toxic Holocaust er bedre enn Metallica, osv.
hva gjør egentlig denna wolfgang i p3?? jobber ikke han i mp3? det er der han hører hjemme! husker han lagde noe greier under artistnavnet spritney bears. DET var ræva, det!
Dette sitatet er morsomt: (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/12/16/558559.html)
- Jeg valgte å ikke ta med Lydverket fordi de har en helt annen misjon og smalere målgruppe enn de tre store nettavisene jeg trekker frem i artikkelen, kommenterer Wee.
Og hvilken misjon har så lydverket som ikke andre musikkredaksjoner har? Så vidt jeg har skjønt er vel poenget med lydverkets lister OG de andre listene du nevner å fortelle omverden om hvilke plater de selv synes var best i året som gikk. Eller vet Wolfgang noe om misjonen til lydverket som vi andre ikke vet?
Merker jeg synes litt synd på denne Wolfgang etter dette utspillet. Litt som å miste bukse midt i skolegården, og alle står i ring og ler av deg.
Takk for at du skrev dette innlegget Marius! Det er slike tydelige standpunkt som gjør det mulig å beholde troen på P3 som en fortsatt viktig kanal for folk som er interessert i musikk, og oss er det mange av.
Det var kanskje spesielt viktig etter rekken med uspiselige og mildt sagt arrogante uttalelser vi har fått servert fra diverse P3-personligheter i løpet av høsten.
Godt sagt, Eirik!
Bra at ikke absolutt alle i P3 insisterer på å undervurdere lytterne sine…
(Tror forresten jeg skal kjøpe Bon Iver i julegave til meg selv i mårra..)
Synes Wolfgang har rett jeg. At de 1000 personene som har stemt frem listen, skal representere befolkningen, stemmer jo ikke. Folk flest stemmer faktisk ikke på slike kåringer, dette er mer for spesielt interesserte. Det betyr ikke at alle som ikke har stemt ikke er musikkinteressert og har en viss peiling. Dermed kan like gjerne mer «kommerse» artister ha årets album, dette vises bare ikke på slike kåringer..
Når det er sagt setter jeg pris på journalister som graver frem ukjente artister, men det må ikke være sært for å være bra!
Den tatoveringen er tatt på Carlings Kick-off.
Men akk, så pen.
(Ikke tatoveringen.)
Han vil ha en forflata FRPish listeversjon. Han kan lage den selv. Kalle den ESSO-lista eller no.
herregud, beklager sein entry i debatten!
jeg mener wolfgang har helt rett.
men jeg skjønner ikke problemet:
jeg VIL jo at musikkanmelderne skal være elitistiske, og skrive (positivt) om musikk som er litt mer kompleks enn den som får folk til å kjøpe etter ett minutt lange reklamer på tv2.
wolfgang har jo allerede lista han etterspør: vg-lista (og andre salgslister) er lett tilgjengelig. og så kan man jo tjune inn på god kveld norge for noen fler hint om hva som rører seg i folkedypet.
men å si at lydverket eller de som stemmer på kåringene representerer «folket», marius, det blir for dumt.
alle som tar musikk, og sin egen musikksmak, så alvorlig, er elitister i den forstand.
det er bare pinlig å hevde at man ikke er elitist, når man åpenbart er det: det er ikke å «ta folk på alvor» – det er i ennå større grad heve seg over almuen.
for de lar seg iallfal ikke lure av den finten!