The Whitest Boy Alive: Rules

[Smalltown Supersound/VME]

The Whitest Boy Alive, Bylarm 2009. Foto: Kim Erlansen, NRK

Det ene beinet har lyst til å  danse. Det andre vil helst ta en lang middagslur.

Erlend Øye og hans tyske kumpaner er tilbake med et nytt kapittel i sagaen om verdens hviteste gutt, og det låter slett ikke ulikt debutplaten Dreams – vi snakker fortsatt naken, minimal og lett dansbar pop, men med en viss dreining fra postpunkflørten fra forrige runde mot en mer reinspikka sommerlig, sval vellyd.

Åpningstrioen «Keep A Secret», «Intentions» og «Courage» er alle ypperlige eksempler på hvordan The Whitest Boy Alive arbeider rent melodisk og arrangementsmessig – det låter organisk, krispt og spartansk, og mye av magien oppstår i tomrommet mellom instrumentene. Erlend Øye er en imponerende lydregissør og en særegen vokalist, og bandet låter gjennomgående uanstrengt og florlett, i beste betydningen av ordet.

Skillet mellom behagelig og bedøvende er imidlertid det neste Øye bør rette de karakteristiske brillene sine mot. Ved flere anledninger sniker monotonien seg innover prosjektet, og det er et problem at flere av de elleve sangene her er tilnærmet umulig å skille fra hverandre, selv etter adskillige gjennomlyttinger. Det gjør Rules til en plate som er veldig lett å like, men svært vanskelig å elske. Synd, for dette er på langt nær så blodfattig som bandnavnet skulle tilsi.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, erlend øye, plate, rules, the whitest boy alive