Fenomenet Gulag Orkestar (2005), debutalbumet til den gang 19-årige Condon, var en øyeåpener av et album for de sentimentalt disponerte. Kombinasjonen av bittertrivelige tekster og melodier i Stephin Merritts ånd og et i denne konteksten relativt friskt lydbilde – skringrende blåsere og klimprende ukuleler – gjorde Beirut til en favoritt for de unggutt- og ungpikehjertene som var leie av å vente på en ny 69 Love Songs og enda ikke visste om Bon Iver og Fleet Foxes.

Siden dess har Condon holdt stabil form som låtskriver. Den største forskjellen fra The Rip Tide og de tidligere platene er at han nå ikke kan anklages for å tyvlåne henholdsvis serbiske folketoner (Gulag Orkestar), fransk folkemusikk (The Flying Club Cup) og meksikanske begravelsessanger (March Of The Zapotec). Slik sett er dette albumet et steg i retning av å befeste Beiruts egen identitet, men samtidig sprudler det ikke i samme grad som før av låtmaterialet.

Samtidig som man kjenner gåsehuden komme krypende på den fantastisk orkestrerte «Santa Fe», så skulle man allikevel ønske seg at melodien i enda større grad skal gripe fatt i en: det er en gjennomgående svakhet med albumet at han repeterer sine egne grep, og at låtene noen ganger blir forutsigbare. Dessuten ligner refrenget på åpningslåten «A Candle’s Fire» temmelig mye på Creedence Clearwater Revivals «Have You Ever Seen The Rain?», men det kan man kanskje ikke bruke mot ham.

«East Harlem»:

Selv om man aldri riktig kommer opp mot forne høydepunkt som «Scenic World», «Postcards From Italy», «La Cliquot» eller «Elephant Gun», så er det ikke dermed sagt at dette er dårlig. «East Harlem», første singel ut, er ett av høydepunktene som både viser Beirut i kjent stil og samtidig at han i større grad enn før kan skrive låter som også fungerer med et minimum av blåsere. Dette gjelder også for albumbeste, pianodrevne «Goshen» – der Condon også synger helt fantastisk (forventer en Coldplaycoverversjon om kun kort tid). Fremheves må også «The Vagabonds Of Old Town», som innbyr til korte knebøy og veivende albuer.

The Rip Tide er først og fremst vellyd: Condons har for alvor funnet sitt eget uttrykk i denne jungelen av inspirasjoner, mens låtskrivingsbiten stundom føles nedprioritert. Allikevel vel verdt å bruke en drøy halvtime på.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, Beirut, Jørgen Hegstad, Lydverket, plateanmeldelse, the rip tide, Zach Condon