Busta Rhymes - Back On My B.S.

Utvannet drittprat

Den depressive fyren er forduftet, tilbake står en animert Busta Rhymes full av piss.

Skrevet av:
Publisert 13:38 3 juni, 2009

Busta Rhymes: Back On My B.S.

[Flipmode/Universal]

terning4

Busta Rhymes. Foto:promo

Busta Rhymes er nær. Nok en gang.

La oss ta det første først: Busta Rhymes er og blir en blodtight rapper.
Live, så vel som på skive, tilhører det de virkelige sjeldenhetene at New York-helten legger dårlige vers. Hvor godt et Busta-album blir, handler altså i stor grad  om hvilke produksjoner han velger seg ut, og hvor vellykkede selve låtene blir- den drøye timen han har til rådighet. Og der han sist viste oss en bitter, dyster og tidvis livslei side av seg selv på forholdsvis helstøpte The Big Bang, er han denne gangen (som den nye albumtittelen insinuerer) et par hakk lystigere. Den depressive fyren er forduftet, tilbake står en animert Busta Rhymes full av piss. Hvilket stort sett har  blitt et hyggelig gjensyn.

Etter en passe fjollete intro kjører han nemlig løpet fullt ut fra starten av. Fra det deilige åpningssporet «Wheel of Fortune» til disco-new-wave-klubblåta «Make The World Go Round» har du fundamentet til et virkelig godt album. Den  Neptunes-produserte, ragga-influerte «Kill Dem» er et av Back On My B.S.’‘ (og rap anno 2009s) desiderte høydepunkt, hvor Busta drar på patois-style. Danjas produksjon på «Shoot For The Moon» er et storhetsøyeblikk, og «Respect My Conglomerate» ganske så ålreit, med solide vers av Jadakiss og Lil’Wayne. I tillegg har du den solide klubbhit-en «Arab Money», og versene på «Give ‘Em What They Askin’ For» er nesten verdt skiva alene.

Så var det dette aberet da, som ser ut til å bli Hr. Rhymes’ store ankepunkt når karrieren skal oppsummeres. Busta sliter med albumformatet, og har stort sett gjort det gjennom hele karrieren. Så også nå. Litt over midtveis er Busta nær ved å gå seg helt bort. «We Miss You» med Akon ligger godt under resten av albumets standard. Jelly Roll-produserte «Sugar» er en rett ut drittkjip damelåt,  og «du-kan-få-til-alt-du-vil-i-verden-bare-du-ønsker-det-hardt-nok»-klisjéen
«Don’t Believe ‘Em» er tekstmessig altfor banal til at det er noe særlig å skrive hjem om. Sammen med et par litt dvaske filler-låter («We Want In», «We Miss You»), klarer han rett og slett ikke å holde det gående gjennom en time.

Back On My B.S har potensialet til knallsterkt album, hvor Busta ser ut til å ha funnet seg selv på nytt som en funny fyr. Dessverre holder det ikke helt hjem denne gangen heller. Ti-spors-album med knallhard executive produsent, anyone?
Andreas Øverland

Tags: , ,

Del "Utvannet drittprat"

Legg igjen en kommentar